Velkommen til Freedom Tracks sider

Jeg er Tom Hatlestad. På denne siden har jeg forsøkte å fortelle om en reise og prosjektet Freedom Track etterhvert som det rullet gjennom to verdensdeler og landene fra Norge til Bangladesh. Begrepet frihet var prosjektets kjerne og en Land Rover Defender, en skinnbok og et kamera var mine viktigste verktøy på reisen.

Møtene med menneskene langs ruten munnet ut i en utstilling i Dhaka, Bangladesh og i Kathmandu, Nepal og planen er at resultatene også skal vises i Norge. Det har vært en eventyrlig opplevelse, og kanskje vises det i ordene jeg har forsøkt å få ned på denne reisebloggen?

Les mine siste innlegg...

Tom kjørte seg vill i fjellene, og brukte tre dager på å finne de magiske ordene så han kom seg ut igjen.

Nå har han funnet en vei mot Delhi og tar av mot Nepal i morgen.

Han har en ferdigskrevet tekst som bare venter på å komme på nett. Når han finner da..

Går fint med ham, og han skriver som sagt med det samme han kommer på veven.

Jeg har altså ikke vært på nett siden jeg kom inn i Pakistan fra Iran. Det er flere kilometer siden og en drøss med opplevelser. Dilemmaet mitt blir nå å forkorte denne reisen slik at det kan passe å lese et passe langt stykke og få med essensen. Først er det godt nytt år til de som er med meg på reisen. Det ble en fin men noe strevsom reise gjennom ørkenen. Etter Dalbandin snevret veien inn og ble et trangt spor med asfalt. Her sloss vi om plassen og den største vant hver gang. Jeg er middelklasse i dette selskapet. Busser og lastebiler er ren overklasse.
Quetta er en middels stor by i vest og her fulgte jeg rådet til Lonley Planet og sov på et hotell. Alt for dyrt og dobbel pris av det i Dalbandin og ikke så godt. Her valgte jeg, ut fra Lonley Planet igjen, å ta reisen nordom via Loralai til Multan. Ikke lurt det heller, hvis man ikke er off-road fanatiker. Her var det veiarbeide hele veien og kilometerne ble støvfulle og rystende. MEN, på slutten kjørte jeg over et fjellpass på noen tusen meter og fikk en nedstigning jeg bare har drømt om finnes i Tibet og slikt.. bare synd Telenor hadde vært der før meg og tagget hver eneste stein hvit og blå med propellen sin. Skulle trodde de drev et rederi. Makan til aggresiv markedsføring i de fattigste delene av landet. Men det fantes ikke dekning på min telefon og mitt abonement – som er Telenor! Slik var det i hele Pakistan. Ingen dekning, og ikke internett.
Ned fra fjellet og politipost nummer en ringte hovedkvarteret og derfra til grensen til India var det politieskorte hele veien. En overnatting på politistasjon i Multan og så hele veien til grensen. Ca 600 km totalt med eskorte, og jeg mistet tellingen et sted i kaoset, men tror det var ca 15 stk totalt som brukte meg som vekslingspinne i stafetten sin. Inkludert en lang en før fjellpasset. Jeg kom meg så vidt til toalettering og mat.

Møtte en hyggelig norsk-pakistaner som drev en restaurant og var fra Sarpsborg, han spanderte tidenes kyllingmiddag og jeg håper han leser dette og hører min – Takk, Azmat! Og en ting til: Nede fra fjellet lå slettelandet med elven Indus og sommervarmen. One more river crossed.
På grensen til India fikk jeg kanskje en forklaring på eskortene. Det er første måneden i den islamske kalenderen – Muharam-ul-haram – Denne feires på forskjelliv vis av Shia og Sunni muslimer. Noen ganger kan det føre til aggresjon mot utlendinger (utenforstående) og dermed velger myndighetene å beskytte disse. Sier de.
Jeg kom jeg fint over grensen med de høye vaktene som holder sirkus hver dag kl. 15.30. De ble en del morsomheter over min høyde kontra deres. De var alle, både indere og pakistanere spesiellt plukket ut pga høyde. Jeg sa jeg var snitt i Norge..
Rett gjennom Amritsar, jeg liker ikke storbyen, og de begynner å ligne hverandre, og fant veien mot Darmshala der Dalai Lama holder til med sin eksilregjering. Der holdt det også til en del kjøpmenn og busslaster med amerikanere, så jeg dro derfra ganske raskt med med snødekte fjell i bakgrunnen. Himalaya. De kaller det Hills og de ligger på over 1000 meters høyde. Altså per definisjon så er da Norge et Hill-land og ikke fjell-land.
I dag skulle jeg ta meg inn til Simla som er byen der okupantmaktens skjøre engelskmenn søkte tilflukt fra varmen om somrene. De var her og bygget sine fristeder i kjølig Hill-luft. Til nå har jeg trillet 12 000 km og har nesen mot Nepal.
Det var altså i dag, mandag, skrevet i morges. Så vel gikk det ikke. Jeg brukte en time på de første 32 km. Så brukte jeg tre timer på de neste 75, og slik gikk dagen. Totalt fikk jeg med meg 250 km, inkludert noen mil på motorvei mot Dehli. Jeg kjørte meg vill i fjellene og har brukt 3 dager på noen ganske få kilometer. Årsaken kan være så mangt, men når de peker til høyre og sist kjør til venstre, og peker mot venstre og er venstrehendt eller omvendt og sier rett fram, og kartet mitt har engelsk tekst og resten der ute i virkeligheten står på Hindu, så blir det bare tull for denne sogningen her. Og sånn går no dagan, som de sier nordpå. Nå er jeg på slettene igjen og skal forsøke meg på nytt med kart og velvillige indere som viser vei. En mann sa jeg burde spørre tre stk og velge flertallets beslutning. Noen har nemlig stor glede av å sende fremmede på ville veier. I dag passerte jeg forresten Kurukshetra – høres ut som et sted i Trøndelag, men ligger like nord for Dehli. Men noe nett, finner jeg ikke.

Dagen i dag er den syvende i januar, og det kan se ut som om India får sin helt egen blogg som skal dekke hele reisen min i dette landet. Det er hektisk, jeg må innrømme det. Et hektisk land og jeg blir dradd med i tempoet langs veiene og gjennom byene. Det er om å gjøre å komme forbi. Det er en vei, og alle skal ha sin plass her. Mopeder har 30 som fartsgrense, men kjører fortere.

Lastebiler skal holde seg i 40, og jeg tror ikke de går særlig fortere selv om det virker slik når vi kommer hver vår vei og skal dele plassen. Biler kan trille i 80. Veiene er omtrent like brede som i Norge og fullastede traktorer og bøffelkjerrer med sukkerroer, bomull eller annet lett materiale (eller tungt for den del) tar ca 2/3 av veibanen og så kommer alle vi andre i våre respektive retninger og skal passere eller forbi. Jo, så er det det faktum at jeg sitter på venstre siden i bilen og det er venstrekjøring. Jeg skal derfor kjøre forbi på høyre side.. den siden jeg ikke kan se uten å lene meg over i passasjersetet. Da blir det sånn ca 30 km/t i snitt selv om jeg kjører så fort jeg kan og hele dagen. I India har jeg 250 km pr dag som gjennomsnitt.
Det faller noen romantiske foutinntatte tanker ned fra veggene, jeg må innrømme det, og jeg plukker dem ikke opp igjen før jeg har fått meg noe å spise utpå kvelden i seks-tiden. I dag fikk jeg proteiner og ris og Chiabatti, i kveld en tre-eggs omelett med løk og en annen type brød og noen søte kuler til dessert. Men best av alt: Et besøk hos barbereren. Og da ser det hele straks lysere ut.
Jeg har krysset nok en diger elv, samler litt på slike. Jeg har Glomma, Donau, Indus og Ganges så langt på denne turen. Tror det er diger en til lenger øst.
Det er tåke her om morgenen, og det er som å kjøre i tåkecenen fra Fellinis Amacord. Helt fantastisk lys, og farten må ned. Kjøre med lys?? Hørt slikt, og bilene og hva annet som er på veiene dukker brått opp som monstre, hvite kuer, mennesker på sykler eller skyggen av en hund, hva vet jeg? Hunder får gjennomgå her langs veien. De ligger strødd rundt om og ingen bryr seg om å fjerne dem etter at de er overkjørt. Det er bare om å gjøre å ikke drepe dem en gang til. Samme med noen kuer jeg har sett.
Og i går kveld så jeg den største flaggermusen jeg noensinne har sett. Like stille og bevegelige som de små. Kanskje noen har fulgt etter meg fra Romania?
Ambisjonen for i morgen er å nå grensen til Nepal, ca 300 km.
Jeg våkner tidligere og tidligere her i India. Gutta på bensinstasjonen der jeg sov holdt vakt etter nøye instrukser fra sjefen som kommer på jobb 08.30. De plasserte seg like godt bak bilen, ca en meter fra bakdøra og der jeg har hodet mitt på innsiden og fyrte opp bål av rusk og rask og mye av det luktet gummi og plast. Så gikk preiken lystig hele natten. De måtte jo holde seg våkne må vite – på vakt.
Så startet dagen med full musikk kl 06.00 og kosting av plassen så støvet føyk. Generatoren går på diesel på andre siden av plassen og lager et svære bråk, men pumpene skal ha strøm, og musikken skal høres. India høres på alle vis, hele tiden. Kanskje kommer sjefen snart så jeg kan trille videre opp i høyden.
Cyber Cafe sto det på skiltet langs motorveien ved Lucknow. Merker meg navnet. Lucknow.
Så er det veien videre til Faizabad. Håper på god nok linje til å laste opp.

I dag har jeg vært turist de siste timene. Jeg er skjeldent turist, tenker jeg selv, selv om jeg reiser rundt på denne måten og sikkert er turist også. Men jeg har ruslet rundt i byen Pokhara i Napal sammen med en haug med “trekkere” fra vesten i sine shortser, t-skjorter og jeg vet ikke hva slikt hår heter, som ser ut som det ikke er vasket på flere år og tørket i leire. Ja, og så har de jakker det står North Face på, og digre sko.
Jeg skal ikke harselere mer.
Lucknow blei et lite vendepunkt i noe jeg stresset med i India.

Syns jeg brukte lang tid på få kilometer, som om det skulle være noe poeng å komme meg fort av gårde. India her helt klart en egen kjørekultur og det tok meg tiden fram til da omtrent å komme meg på plass i den. Jeg fikk fin flyt og en overnatting til i India før jeg svingte nordover ved Faishabad mot Nepal og grensebyen Belahiya. Har funnet trikset ved overnatting på bensinstasjonene nå. Fotografere sjefen (the Manager, please) og gi ham et bilde fem minutter etter at jeg ankommer. Da har jeg væpnet vakt hele natten.
Det ser ut til at problemet med drivstoff ved grensene er like her som ved Iran/Pakistan-grensen. Det var tilløp til aggresjon ved bensinstasjonene som fremdeles hadde drivstoff. Jeg sneik i køa og fikk meg diesel ved en som hadde det og det ble et svare leven blant busspasasjerene i bussen bak som ikke fikk nok. Noen steder var det tett med motorsykler og andre steder sto traktorer i kø.
Det går fint å krysse grensene, pengevekslerne er litt stress, og de som skal hjelpe deg, uansett om du trenger hjelp eller ikke. De peker og ordner med gudene vet hva.. Jeg forsøker med høflig avvisning som gjentas nok ganger før det smeller… noen ganger kunne jeg sikkert vært mer ydmyk, eller tålmodig.
Nepal ble kjølig luft, smil og mange flere engelske gloser enn i nabolandet. Luften er renere og himmelen høyere. Like utfor her er det en topp som skraper i skyene over 7000 meter oppi der. Solen gikk ned og det hele var som en kulisse i en film/teater.
Turistkontoret i grensebyen Belahiya hadde kart og fortalte det fantes to veien til Pkohara, en kort gjennom fjellene og en lang vei rundt på flatlandet. De sa ingenting om forfatningen, kun antall kilometer. Ca 130. Jeg valgte korteste rute og fjellene (Hills). Og nok en gang ble jeg varm i hendene pga. alle svingene. Det suste i dekkene og motoren trillet fint i tredje mellom 20 og 50 km, en gang hadde jeg 60 og måtte gire til fjerde.

Dette gjorde jo at jeg måtte sove langs veien et sted og stoppet før solnedgang og fullmånen hadde vist seg. I en sving lå det noen hus hvor 7 familier bodde og drev til sammen fem kaféer. Jeg stoppet på den første og fikk et av mange gode måltider på turen. Jeg drikker vann fra flaske, men til nå har jeg spist som de lokale.

Deilig frokost, ikke kjøtt og livreima er flyttet inn flere hakk. Jeg tok bilder av ungene og gutungen var ivrig på engelsk og ble tolken etter hvert. Forskjellen på dem og meg ble til mye humor etter hvert, og mor i huset har skrevet i boken min og blitt fotografert. Der, langs veien sov jeg og sov nok bedre enn på lenge med lyden av rennende vann fra fjellene og i god kjølig luft.
Så svingte det videre forbi trafikkulykker, geiter, kvinner som vasket seg og ungene. Lørdag, må vite Laugardag her som i Norge. Jeg har aldri sett så mange kvinner soltørke håret langs veien noen steder. Det er forskjell på denne friheten folk rundt om har, og hvordan de bruker den.
I morgen skal jeg forsøke å kjøre til Kathmandu, men, jeg fikk vite det var svingete vei dit også. Det betyr at 200 km fort kan bli to dager igjen, og før Bangladesh nok en gang India. Men nå er jeg forberedt, men jeg sier som Rolf Jacobsen: Jeg trivs med fjell…

Turisten her fortsetter å turistifisere. Som turist kan man levere fra seg skittentøy til vask på hotellet og få det tilbake rent og tørrt neste morgen. Så det gjorde jeg. Jeg var heldig å fikk avtale med folk til prosjektet mitt i går kveld og stilte ved soloppgang og ordnet til bilen. To fine kvinner og to fine menn stilte opp og ble foreviget før sola tok dem og meg.

Så skrev de i boka og jeg fikk frokost. Pakket i bilen og var klar for Kathmandu og veien dit. Hadde ikke regnet med å rekke fram, men ville ta fatt tidlig. – Klesvasken - Sorry, men den er ikke ferdig. Den ble ikke vasket før i dag tidlig. I Nepal tar man strømmen rett som det er og vasken var så vidt kommet i vann, og slett ikke tørr. Når da? Kl. 11, possible? Nå er klokken tre på ettermiddagen og jeg har reservert rommet for en natt til og Kathmandu havner på listen over steder som kan besøkes senere en gang. Her i området tror man på reinkarnasjon.

Men ikke verre enn at det er godt for noe. En av de ansatte fikk seg fotografert i den fine sarien sin til ettellerannet og var glad. Jeg ble fotografert til frokost og de ansatte ville ha bildet som minne. Hyggelig.
Shahidul fra fotofestivalen i Dhaka sendte sms og ba om bilder til katalogen, og jeg sitter i bilen i 27 grader og forsøker meg på egenhånd sammen med Photoshop og lager bilder i svart/hvitt som skal trykkes. Prestasjonsangst, men jeg skal få det til. Dessuten er det strømstans igjen så jeg kan skylde på noe. Han måtte ha bildene i dag, sammen med tekst.Tekst, tekst. Hva skal jeg si? Klipp og lim fra bloggen. Står jo der.  Apropos blogg. Det fine med en slik er jo at jeg slipper fortelle noe som helst fra turen når jeg kommer hjem.
I formiddag sjekket jeg mail på en av de 200 nettkafeene her (de kunne delt noen med Pakistan og India, bare herfra), og mens jeg satt der og skreiv, durer en scooter rett inn i en kvinne og begge havner i grøfta på motsatt side av krysset. Politiet (eller millitæret) og gutta var straks på plass og tok seg av mannen og scooteren, – og kvinnen? Kvinnene ordnet med henne, hun hadde det slett ikke godt, så det ut for, men ikke nok for gutta. Det er noe med kvinner og at de ikke kommer like godt ut på denne siden av Donau som de gjør på den andre siden. Men jeg vet ikke helt hva jeg skal si om det, for jeg sitter jo bare her i bilen og observerer, men jeg mener bestemt det har noe med frihet å gjøre.

Og en liten bønn.. Finnes det noen der ute som kan oversette fra tyrkisk til engelsk for meg. Og fra Farsi -Iran, Urdu- Pakistan, Rumensk, Bulgarsk og Polsk, alle til engelsk..
Send en mail og takk og takk.

Det er en vakker reise fra Pokhara mot Kathmandu gjennom fjellene (Hills) og til og begynne med ligger Himalaya-fjellene som en vegg på venstre side og forstyrrer. Det er vanskelig å holde blikket festet langt fram og på veien.

Omreisene små grupper på tre og fire opptrer langs veiene for dem som bor der. Jeg fikk oppleve et av dem, to små akrobater av noen gutter og kanskje en større bror som slo på trommer og ropte ett eller annet, slik som på skikkelig sirkus. Jeg vet at i India har sirkus en lang og stor tradisjon. Kanskje får jeg oppleve et slikt også, en dag?
Jeg trillet ikke til Kathmandu, men tok til høyre inn i fjellene og mot grenseovergangen sør for byen. Landskapet og temperaturen endret seg dramatisk på noen timer og snart var jeg i “tropene”? Og på slettene.

På grensen møtte jeg to kanadiere og en danske i god stemning og vi overnattet på samme sted. Det endte med tre nye portretter i prosjektet og en dansk passasjer videre dagen etter. Kanadierne skulle rekke et tog – fine folk. Passasjeren, Kenneth og jeg trillet videre sør mot Patna. Ett eller annet sted krysset vi visst Ganges igjen.
Vi overnattet langs veien på noe vi trodde var en tom bensinstasjon, men inneholdt tre mennesker som ble ganske overrasket da de fant oss med teltet oppslått på taket. Gruppebilde og god tur videre etter at passasjerene og jeg hadde spist resten av brødet jeg hadde kjøpt i Pokhara.

Se på bildet av brøddisken, det var lenge siden jeg hadde sett noe slikt, godt var det også, og kanelboller med sukker på.

Det viste seg at passasjeren, Kenneth altså, skulle til Bodaya, og veien min videre ikke var lenger unna enn at jeg kunne dra dit også. Bod – Buddha og Gaya – Gaia, Tja, kanskje er det ensammenheng? Hva vet jeg, men folk vi møtte mente av Jesus hadde vært innom i perioden mellom Jul og Påske (altså den perioden det ikke er skrevet om ham). Hva vet jeg? Passasjeren ble igjen og jeg fant veien videre mot Kolkata og visumsøknad for Bangladesh. Jeg var sikker på at det lot seg ordne på grensen siden vi fikk visum tidligere på flyplassen da vi landet der. Men ikke så. Til Kolkata, altså, uten å vite annet enn at der fantes Drik India, søsterorganisasjonen til Drik i Bangledesh, som arrangerer fotofestivalen jeg skal til. Noen sms senere hadde jeg kontakt, og sted å bo. Suvendu sendte veibeskrivelse på sms og det var bare å sette igjeng. Jeg tenkte at siden jeg hadde full tank skulle det nok gå bra. Jeg virret rundt om kring i tre timer og det ble temmelig varmt, både inni bilen og i hodet etter hvert og karter hjalp ikke og de lokale tegnet og forklarte. Det endte med at jeg ba Suvendu komme og finne meg, og ikke omvendt. Vel forent fant vi veien til Bangladesh ambassade og det gikke greiere enn alle historier jeg haddehørt på forhånd og kylling og ris etterpå så var alt bare velstand.

Ikke nok med det, men jeg har fotografert to indere til, en kjent forfatter, Mahasweta Devi, hun er aktivist, forfatter og skribent og har vunnet Asias svar på Nobels litteraturpris – Magsasay Awardee.
Alt dette betyr at jeg kan dra fra India og videre til Bangladesh i morgen. Alt dette, sier jeg, det er så mye mer jeg skulle fortalt om. Luktene, toalettforholdene, både mine og de lokals, myggen som fyller bilen om kvelden, maten på de små “kafeene” langs veiene der folk sitter på bordene og spiser og jeg må sitte ved et bord og spise fra et annet. Og maten som smaker så godt jeg ikke kan la være å smake og heller skyve alle tanker og magetrøbbel til sides. Prisene på maten og alle som skal se meg spise. Trafikken, jeg skulle sagt noe om støyen og mangelen på regler og all tutingen. Alle dyrene som ble ihjelkørt om natten og ligger der og blir større og større i løpet av dagen. Kolkata som ikke er slik “alle” har fortalt. Men det er ikke plass i en blogg til mer og jeg må nok belage meg på å fortelle historier likevel, og ikke slik jeg sa sist. Blir fint.

Ryktene skulle ha det til at konsulatet til Bangladesh i Kolkata var vanskelig å ha med å gjøre, så det var jo med litt hevede skuldre vi gikk dit. Verdens hyggeligste mann tok i mot oss ca kl 15 og sa visumet kunne hentes kl 18.00 og vi betalte og gikk.
Utpå kvelden hadde jeg visum i en måned for dette lille landet med så mangen mennesker. Bare i Dhaka bor det ca 20 mill, og historiene fortsatte med hvor vanskelig det var å krysse grensen med bil, at folk måtte betale og bestikke for å komme videre uten for mye bråk, slik som endevendt bil og all bagasje utover plassen og betjenter med verdens beste tid. Men før jeg kom så langt, hadde Suvendu og jeg en interessant samtale om de fattige i byen, og veldig ofte grunnen til turister kom dit. Mor Theresas prosjekter i de fattige muslimske bydelene. Han viste meg veien ut av byen og vi kjørte forbi noen av disse stedene. Jeg spurte om disse menneskene var ulykkelige, slik som de bodde og hadde det. They selebrate life by giving birth to new human beeings, svarte han, and these people are not animals or stupid people. Og er ikke lykke en følelse livet tilgodeser deg med noen få ganger i livet med noen sekunder vidunderlighet?
Så jeg trillet nord og østover mot grensen til Bangladesh med hodet fullt av nye tanker. Rushtrafikk og den rene galskapen av kjøretøy og mennesker i bevegelse. På noen av de dårligste veiene hvor asvaltstripen bare ble smalere og smalere og hullene dypere etter hvert. Finn oppkjøring til grensen og problemene som ventet meg der. Jeg var klar, og det var tollerne også. Ut av India – klakk – klakk med stempler og velcome back this way. Bangladesh-siden.. Velkommen og hvor lenge blir du og hvorfor kommer du hit? Har du bil? Da skal du stemple passet her, og så gå til det andre kontoret der. Imigration gik som smurt og tollerne sto klare med stemplene sine, etter at alt var ferdig (ca 15 minutter totalt), mente tollerne de var fortjent en belønning. Jeg mente det var en av tre navn på belønningen, tigging, bakshish eller korupsjon og spurte om de tok Visa, de viste meg døren og dermed var jeg ute på den andre siden i en viss fart. Mitt opphold på grensen varte i 45 minutter.
Kolkata var annerledes enn ryktene, konsulatet var også forskjellig. Og min santen bommet ikke ryktene på grensen også. Og slik har vel store deler av hele denne turen vært, ryktene stemmer ikke, så jeg lurer på hvor de oppstår? I møte mellom Back-packers som skal overgå hverandre i hardship? Og så kan vi sitte hjemme og ikke våge oss over grensen til Svinesund eller tar til takke med billigturer til inngjerede gettoer i Bulgaria?
Og så ble veiene rettere, bredere og slettere, bekranset med digre tær som ga skygge. Slik er det i mange land, men disse ble for meg spesielle slik de sto, gamle, grove og store og ga skygge over veiene. Stammene var brukt til å tørke kuruker til brennsel.
Skiltingene ble bedre og valgene enklere å ta. Overnattingen på den obligatoriske bensinstasjonen ble morsom med besøk til det lokale markedet om kvelden med halve landsbyen på slep. Alle menn. En av gutta på stasjonen ble min først bengaler til prosjektet. Jeg trodde de var tenåringer hele gjeneg, men så var de mellom 26 og 34 år gamle alle sammen, og skysset meg smilene av gårde mot elven neste morgen.
Another River to Cross. Buriganga, og er en av utløpene til Ganges som deler seg lenger oppe. Bred nok til at disen skjulte den motsatte bredden og rolig atmosføre på turen over. På den andre siden ble jeg møtt av to fra Dhaka som jobber med TV hos Drik, – arrangørene av Chobi Mela V, fotofestivalen. De fulgte meg de siste 80 km in til Dhaka og filmet og skravlet. I morgen skal de visst redigere det hele og se hva det blir. De er høflige og hyggelige her nede, og alt er fint i følge dem.

Jeg fikk en varm og god mottagelse og mener det ikke kan være så mangen igjen jeg ikke har hilst på. Fotografene ved journalistutdannelsen i Oslo er her på workshop og jeg møtte noen av dem også. Det blir fine dager dette, tenker jeg, og ser bakover på 55 dager og 14 750 km, og har visum i en måned.

Her er mer fra Shahidul Alam sin blogg fra ankomsten.

Denne begynner med en hilsen til Gard og den jobben han gjorde da han laget denne som henger i bukselinningen min hele veien.

Nå har jeg vel fått sovet nok og brukt det som var av vann i Ganges. Frisøren er besøkt og tekster oversatt til engelsk. Det skal være 63 utstillinger under festivalen og haugevis med foredrag og jeg leser med undring om hvordan det er å få til noe slikt i Norge. Heia Risør, nå har dere sjangsen.

Bilen min er parkert ved huset der Shahidul bor, han som er primus motor i det hele her, og i går da jeg skulle hente noen saker i bilen ble jeg spurt om ikke bilen skulle vaskes. Gutta i garasjen var ivrige på det. Skitten bil gir lav status blant millionene som bor her. Til og med lastebilene vaskes hver morgen. Vann er ikke noe problem her mellom elvene. Men i følge Frank, min venn fotografen, så gir slik skit ”cred”, så jeg vill ha den slik noen dager til, i tilfelle det skulle dukke opp noen som ville ha flere bilder av kjøretøyet. Noen timer senere ringte Shahidul og fortalte de hadde startet, enda jeg hadde sagt nei og ikke avtalt pris. Alle vinduer hadde en liten glippe og takluken (den er under takgrinda og teltet) sto også oppe. Så noen bøtter med vann ble slengt på og vannet ble borte…  Hvor?  Den er visst nok ren nå og jeg skal ta en titt på det hele.

Det står ikke på arbeidsviljen her og det meste foregår manuellt, enten det er sanking av ved, høy eller riving av hus. En hilsen til alle arbeidere.

Det er ganske hektisk her i denne byen, og jeg vet ikke helt hvor jeg skal starte eller hvordan jeg kan få beskrevet det hele. Det er ikke så mangen av oss rundt to meter, så de som finnes må finne seg i å ta sin del av oppmerksomheten. Det at jeg er hvit utelukker en del andre, og det at jeg velger å gå til barbereren gir også andre igjen munlgheten til å vandre ubemerket rundt. Jeg er og blir et slags midtpunkt uansett hvor jeg befinner meg.
Jeg har lært meg å se ned, altså feste blikket på bakken noen meter framfor meg når jeg er ute og går. Blir enklere å være meg da. Jeg merker kun at det blir stille i rickshawen som passerer eller at noen kniser. Så får jeg muligheten til å se jeg noe jeg normalt ikke ville sett med hevet blikk. Hunder som sover, gateselgere på bakkenivå og slike andre bagateller. Her er noen slike.

Jeg har sjekket ut av hotellet og fått et rom i en leilighet i nærheten av hovekvarteret. Her skal Frank Alvegg også bo når han kommer sammen med en kilo kafi som har fått ben å gå på her nede. Utenom det, skal Frank også vise filmen “Min Datter Terroristen”

Og! Det er bestemt at jeg skal ha 20 bilder i utstillingen, og tekster er digitalisert og oversatt, med untak av to på farsi, en tyrkisk og en spansk. Men det skal vel ordne seg slik mye annet har gjort det. 10 biler er prøveprintet og jeg syns ikke det ser så verst ut. Tre artikler i avisene er det visst blitt og flere er visst på vei. Jeg får forsøke å finne dem og ta med eksemplarer hjem. Og her er en link til The Daily Star som skrev noe i dag.
I går var jeg heldig og fikk avtale med Dr Muhammad Yunus som fikk Nobels fredspris i fjor dersom jeg kom på flekken skulle jeg få fem minutter. Han brukte god tid på å skrive i boken min og jeg brukte god tid på å ta bildene og vi brukte god tid på å utveksle noen kommentarer om ett og hint. Generøs mann som ikke ga meg noen følelse av å ha dårlig tid. Fint var det. Jeg har møtt ham en gang tidligere på en jobb sammen med Morten Krogvold som også kommer nedover hit om noen dager for å holde workshop i fotografi.
Bilen står parkert der jeg skal bo og trenger service etter reisen nedover og før jeg returnerer. Olje og filtre skal skiftes. Jeg fikk adresser fra mine gode hjelpere hos Bilservice i Tønsberg og skal bestille tid. Internett er flotte greier noen ganger. Og sms.

Jeg har fått meg banglanummer og kan skravle lokalt uten at det koster meg skjorta, og så må folk som ringer meg betale regningen selv.

Og det kan barberes og stelles over alt.

Noen ganger når jeg er ute og kjører, kjennes det som jeg manøvrerer et skip,  i parkeringshus blir det mye fram og tilbake, bakking og forover, ratte barbord og styrbord med tilrop fra tilskuere på brygga, alle har en mening –  og pass på høyden! Da jeg skulle inn i ”garasjen” under bygget der jeg nå bor kjørte jeg meg inn i noe, og jeg tror teltet fikk seg en liten støkk der oppe. Det var ikke oppslått, men selve kassen kom borti noe.Her er bilde av det jeg kom borti og det er ikke vanskelig å tenke seg resten. Det er fem etasjer med leiligheter i bygget..

Utenfor huset fra rommet i femte er det et infernalsk leven. Området er fullt av skoler og middelklassen kjører sine dit, og det er ikke grenser for hvor mye det skal tutes for å på den bilen ti biler framfor deg til å komme seg fri fra rickshaw-klyngen den har satt seg fast i. Nå, klokken halv ni, ble det merkbart stillere og det hele varte ca. en times tid. Vekkeklokke behøves ikke.  Så begynner det hele igjen i tre tiden for da skal ungene hentes. Alle vet dette, slik at dersom man har noe på andre siden av byen å gjøre i disse tidene, blir det utsatt til senere. Barna kjøres til skolen av sjåføren som så tar foreldrene videre til jobb. Hvis de da ikke har flere biler med tilhørende sjåfører? Og – de har mange barn i dette landet.

Siste anslaget på befolkningen i byen, eller byene her, for Dhaka har vokst seg inn i flere byer, er i overkant 22 millioner.

Forrige dagen, på vei tilbake fra Dr Yunus var jeg kanske litt i overkant av normalt godt humør og satte på musikk i bilen. Det var tydlig at min veiviser ikke helt skjønte hvilke kvaliteter han gikk glipp av, men han var høflig og jeg skravlet. Ved ett av disse tute-stedene kom min bil i kontakt med bilen foran. Jeg kan ikke si om det var han der framme som seig bakover eller om jeg i min moderate rus over å ha fått et nytt bilde i prosjektet mitt var uoppmerksom og trillet framover. Men mannen i bilen der framme kom rusende ut og skjelte ut min veiviser som satt på den siden rattet normalt er på biler i området. Det at veiviseren var bengaler og jeg var hvit i tillegg til plasseringen vår, gjorde nok at mannen var sikker på at veiviseren var min sjåfør.

Jeg viftet med hendene og snakket norsk til fyren og da han så rattet mitt, ble lyden klippet som om strømmen gikk og han raste tilbake til sin egen bil og forsvant. Jeg spillte Tom Waits hele veien tilbake – Always take the long way home.

Og home er for det meste ved kontoret til Drik, de som organiserer hele festivalen. Her er yrende liv hver dag og hele dagen. Festivalen arrangeres annenhvert år, og bygget får en retusj hver gang. Tenk å få pusset opp kontoret annenhvert år. Kan vel egentlig kun skje i lavkostland med støtte fra høykostland, tenker jeg.

Rent vann finnes for det meste innendørs, men når noe går galt og det tetter seg til, renner det over, og da benyttes annledningen med en gang.

Det siste jeg har gjort i dag er å oppdatere reiseruten min, nå er den slik den ble. sånn ca.

I dag skjer det ikke så mye, det er fredag og jeg er i et muslimsk land. Dette er søndagen deres og de har ikke “lørdagsfri”. Jeg skal scanne sidene i boken slik at jeg har alle de originale håndskriftene digitalt.

Lat morgen og på vei til kontoret fant jeg vakumpakket espressokaffi som skal testes nå.

Her er et bilde fra oppi trappa der jeg bor nå.

Og så vil jeg legge ved en link til en TV-sending som gikk i går.  Her er den.

Og avisene har stoff om meg, denne hele siden kom i dag, fredag, og venner samler for meg og kommer med dem. Det er veldig hyggelig. Mandag skal jeg på NRK2 – Sveip, og har investert i Skype-utstyr. NRK-Sogn og Fjordane har meg med i sending i ettermiddag og jeg er intervjuet til nettsiden deres også.  Det er noe uvant med all denne oppmerksomheten. For litt siden fikk jeg se en ferdig redigert TV-versjon av de siste 80 kilometerne inn til Dhaka. Det er visst noe de har ambisjoner om å lage lenger underveis. Og innimellom alt dette forsøker jeg scanne sidene i boken, få tekster oversatt og tenke på en fin måte å presentere bildene mine. Og kaffien holdt mål.