Fra India til Nepal

I dag har jeg vært turist de siste timene. Jeg er skjeldent turist, tenker jeg selv, selv om jeg reiser rundt på denne måten og sikkert er turist også. Men jeg har ruslet rundt i byen Pokhara i Napal sammen med en haug med “trekkere” fra vesten i sine shortser, t-skjorter og jeg vet ikke hva slikt hår heter, som ser ut som det ikke er vasket på flere år og tørket i leire. Ja, og så har de jakker det står North Face på, og digre sko.
Jeg skal ikke harselere mer.
Lucknow blei et lite vendepunkt i noe jeg stresset med i India.

Syns jeg brukte lang tid på få kilometer, som om det skulle være noe poeng å komme meg fort av gårde. India her helt klart en egen kjørekultur og det tok meg tiden fram til da omtrent å komme meg på plass i den. Jeg fikk fin flyt og en overnatting til i India før jeg svingte nordover ved Faishabad mot Nepal og grensebyen Belahiya. Har funnet trikset ved overnatting på bensinstasjonene nå. Fotografere sjefen (the Manager, please) og gi ham et bilde fem minutter etter at jeg ankommer. Da har jeg væpnet vakt hele natten.
Det ser ut til at problemet med drivstoff ved grensene er like her som ved Iran/Pakistan-grensen. Det var tilløp til aggresjon ved bensinstasjonene som fremdeles hadde drivstoff. Jeg sneik i køa og fikk meg diesel ved en som hadde det og det ble et svare leven blant busspasasjerene i bussen bak som ikke fikk nok. Noen steder var det tett med motorsykler og andre steder sto traktorer i kø.
Det går fint å krysse grensene, pengevekslerne er litt stress, og de som skal hjelpe deg, uansett om du trenger hjelp eller ikke. De peker og ordner med gudene vet hva.. Jeg forsøker med høflig avvisning som gjentas nok ganger før det smeller… noen ganger kunne jeg sikkert vært mer ydmyk, eller tålmodig.
Nepal ble kjølig luft, smil og mange flere engelske gloser enn i nabolandet. Luften er renere og himmelen høyere. Like utfor her er det en topp som skraper i skyene over 7000 meter oppi der. Solen gikk ned og det hele var som en kulisse i en film/teater.
Turistkontoret i grensebyen Belahiya hadde kart og fortalte det fantes to veien til Pkohara, en kort gjennom fjellene og en lang vei rundt på flatlandet. De sa ingenting om forfatningen, kun antall kilometer. Ca 130. Jeg valgte korteste rute og fjellene (Hills). Og nok en gang ble jeg varm i hendene pga. alle svingene. Det suste i dekkene og motoren trillet fint i tredje mellom 20 og 50 km, en gang hadde jeg 60 og måtte gire til fjerde.

Dette gjorde jo at jeg måtte sove langs veien et sted og stoppet før solnedgang og fullmånen hadde vist seg. I en sving lå det noen hus hvor 7 familier bodde og drev til sammen fem kaféer. Jeg stoppet på den første og fikk et av mange gode måltider på turen. Jeg drikker vann fra flaske, men til nå har jeg spist som de lokale.

Deilig frokost, ikke kjøtt og livreima er flyttet inn flere hakk. Jeg tok bilder av ungene og gutungen var ivrig på engelsk og ble tolken etter hvert. Forskjellen på dem og meg ble til mye humor etter hvert, og mor i huset har skrevet i boken min og blitt fotografert. Der, langs veien sov jeg og sov nok bedre enn på lenge med lyden av rennende vann fra fjellene og i god kjølig luft.
Så svingte det videre forbi trafikkulykker, geiter, kvinner som vasket seg og ungene. Lørdag, må vite Laugardag her som i Norge. Jeg har aldri sett så mange kvinner soltørke håret langs veien noen steder. Det er forskjell på denne friheten folk rundt om har, og hvordan de bruker den.
I morgen skal jeg forsøke å kjøre til Kathmandu, men, jeg fikk vite det var svingete vei dit også. Det betyr at 200 km fort kan bli to dager igjen, og før Bangladesh nok en gang India. Men nå er jeg forberedt, men jeg sier som Rolf Jacobsen: Jeg trivs med fjell…