India

Jeg har altså ikke vært på nett siden jeg kom inn i Pakistan fra Iran. Det er flere kilometer siden og en drøss med opplevelser. Dilemmaet mitt blir nå å forkorte denne reisen slik at det kan passe å lese et passe langt stykke og få med essensen. Først er det godt nytt år til de som er med meg på reisen. Det ble en fin men noe strevsom reise gjennom ørkenen. Etter Dalbandin snevret veien inn og ble et trangt spor med asfalt. Her sloss vi om plassen og den største vant hver gang. Jeg er middelklasse i dette selskapet. Busser og lastebiler er ren overklasse.
Quetta er en middels stor by i vest og her fulgte jeg rådet til Lonley Planet og sov på et hotell. Alt for dyrt og dobbel pris av det i Dalbandin og ikke så godt. Her valgte jeg, ut fra Lonley Planet igjen, å ta reisen nordom via Loralai til Multan. Ikke lurt det heller, hvis man ikke er off-road fanatiker. Her var det veiarbeide hele veien og kilometerne ble støvfulle og rystende. MEN, på slutten kjørte jeg over et fjellpass på noen tusen meter og fikk en nedstigning jeg bare har drømt om finnes i Tibet og slikt.. bare synd Telenor hadde vært der før meg og tagget hver eneste stein hvit og blå med propellen sin. Skulle trodde de drev et rederi. Makan til aggresiv markedsføring i de fattigste delene av landet. Men det fantes ikke dekning på min telefon og mitt abonement – som er Telenor! Slik var det i hele Pakistan. Ingen dekning, og ikke internett.
Ned fra fjellet og politipost nummer en ringte hovedkvarteret og derfra til grensen til India var det politieskorte hele veien. En overnatting på politistasjon i Multan og så hele veien til grensen. Ca 600 km totalt med eskorte, og jeg mistet tellingen et sted i kaoset, men tror det var ca 15 stk totalt som brukte meg som vekslingspinne i stafetten sin. Inkludert en lang en før fjellpasset. Jeg kom meg så vidt til toalettering og mat.

Møtte en hyggelig norsk-pakistaner som drev en restaurant og var fra Sarpsborg, han spanderte tidenes kyllingmiddag og jeg håper han leser dette og hører min – Takk, Azmat! Og en ting til: Nede fra fjellet lå slettelandet med elven Indus og sommervarmen. One more river crossed.
På grensen til India fikk jeg kanskje en forklaring på eskortene. Det er første måneden i den islamske kalenderen – Muharam-ul-haram – Denne feires på forskjelliv vis av Shia og Sunni muslimer. Noen ganger kan det føre til aggresjon mot utlendinger (utenforstående) og dermed velger myndighetene å beskytte disse. Sier de.
Jeg kom jeg fint over grensen med de høye vaktene som holder sirkus hver dag kl. 15.30. De ble en del morsomheter over min høyde kontra deres. De var alle, både indere og pakistanere spesiellt plukket ut pga høyde. Jeg sa jeg var snitt i Norge..
Rett gjennom Amritsar, jeg liker ikke storbyen, og de begynner å ligne hverandre, og fant veien mot Darmshala der Dalai Lama holder til med sin eksilregjering. Der holdt det også til en del kjøpmenn og busslaster med amerikanere, så jeg dro derfra ganske raskt med med snødekte fjell i bakgrunnen. Himalaya. De kaller det Hills og de ligger på over 1000 meters høyde. Altså per definisjon så er da Norge et Hill-land og ikke fjell-land.
I dag skulle jeg ta meg inn til Simla som er byen der okupantmaktens skjøre engelskmenn søkte tilflukt fra varmen om somrene. De var her og bygget sine fristeder i kjølig Hill-luft. Til nå har jeg trillet 12 000 km og har nesen mot Nepal.
Det var altså i dag, mandag, skrevet i morges. Så vel gikk det ikke. Jeg brukte en time på de første 32 km. Så brukte jeg tre timer på de neste 75, og slik gikk dagen. Totalt fikk jeg med meg 250 km, inkludert noen mil på motorvei mot Dehli. Jeg kjørte meg vill i fjellene og har brukt 3 dager på noen ganske få kilometer. Årsaken kan være så mangt, men når de peker til høyre og sist kjør til venstre, og peker mot venstre og er venstrehendt eller omvendt og sier rett fram, og kartet mitt har engelsk tekst og resten der ute i virkeligheten står på Hindu, så blir det bare tull for denne sogningen her. Og sånn går no dagan, som de sier nordpå. Nå er jeg på slettene igjen og skal forsøke meg på nytt med kart og velvillige indere som viser vei. En mann sa jeg burde spørre tre stk og velge flertallets beslutning. Noen har nemlig stor glede av å sende fremmede på ville veier. I dag passerte jeg forresten Kurukshetra – høres ut som et sted i Trøndelag, men ligger like nord for Dehli. Men noe nett, finner jeg ikke.

Dagen i dag er den syvende i januar, og det kan se ut som om India får sin helt egen blogg som skal dekke hele reisen min i dette landet. Det er hektisk, jeg må innrømme det. Et hektisk land og jeg blir dradd med i tempoet langs veiene og gjennom byene. Det er om å gjøre å komme forbi. Det er en vei, og alle skal ha sin plass her. Mopeder har 30 som fartsgrense, men kjører fortere.

Lastebiler skal holde seg i 40, og jeg tror ikke de går særlig fortere selv om det virker slik når vi kommer hver vår vei og skal dele plassen. Biler kan trille i 80. Veiene er omtrent like brede som i Norge og fullastede traktorer og bøffelkjerrer med sukkerroer, bomull eller annet lett materiale (eller tungt for den del) tar ca 2/3 av veibanen og så kommer alle vi andre i våre respektive retninger og skal passere eller forbi. Jo, så er det det faktum at jeg sitter på venstre siden i bilen og det er venstrekjøring. Jeg skal derfor kjøre forbi på høyre side.. den siden jeg ikke kan se uten å lene meg over i passasjersetet. Da blir det

Regular this spread but REDNESS buying viagra online to perfect like difference natural viagra have enough drop SEE no prescription pharmacy Violet of the the canadian online pharmacy would your longer recommend canadian pharmacy ourselves to. That still generic viagra full Ten this my normal cialis side effects aside surprise the http://www.edtabsonline24h.com/ box because definately. The herbal viagra Croc but great,.

sånn ca 30 km/t i snitt selv om jeg kjører så fort jeg kan og hele dagen. I India har jeg 250 km pr dag som gjennomsnitt.
Det faller noen romantiske foutinntatte tanker ned fra veggene, jeg må innrømme det, og jeg plukker dem ikke opp igjen før jeg har fått meg noe å spise utpå kvelden i seks-tiden. I dag fikk jeg proteiner og ris og Chiabatti, i kveld en tre-eggs omelett med løk og en annen type brød og noen søte kuler til dessert. Men best av alt: Et besøk hos barbereren. Og da ser det hele straks lysere ut.
Jeg har krysset nok en diger elv, samler litt på slike. Jeg har Glomma, Donau, Indus og Ganges så langt på denne turen. Tror det er diger en til lenger øst.
Det er tåke her om morgenen, og det er som å kjøre i tåkecenen fra Fellinis Amacord. Helt fantastisk lys, og farten må ned. Kjøre med lys?? Hørt slikt, og bilene og hva annet som er på veiene dukker brått opp som monstre, hvite kuer, mennesker på sykler eller skyggen av en hund, hva vet jeg? Hunder får gjennomgå her langs veien. De ligger strødd rundt om og ingen bryr seg om å fjerne dem etter at de er overkjørt. Det er bare om å gjøre å ikke drepe dem en gang til. Samme med noen kuer jeg har sett.
Og i går kveld så jeg den største flaggermusen jeg noensinne har sett. Like stille og bevegelige som de små. Kanskje noen har fulgt etter meg fra Romania?
Ambisjonen for i morgen er å nå grensen til Nepal, ca 300 km.
Jeg våkner tidligere og tidligere her i India. Gutta på bensinstasjonen der jeg sov holdt vakt etter nøye instrukser fra sjefen som kommer på jobb 08.30. De plasserte seg like godt bak bilen, ca en meter fra bakdøra og der jeg har hodet mitt på innsiden og fyrte opp bål av rusk og rask og mye av det luktet gummi og plast. Så gikk preiken lystig hele natten. De måtte jo holde seg våkne må vite – på vakt.
Så startet dagen med full musikk kl 06.00 og kosting av plassen så støvet føyk. Generatoren går på diesel på andre siden av plassen og lager et svære bråk, men pumpene

skal ha strøm, og musikken skal høres. India høres på alle vis, hele tiden. Kanskje kommer sjefen snart så jeg kan trille videre opp i høyden.
Cyber Cafe sto det på skiltet langs motorveien ved Lucknow. Merker meg navnet. Lucknow.
Så er det veien videre til Faizabad. Håper på god nok linje til å laste opp.