Feb 25 2009

triviell øvelse

Når jeg ser meg selv i speilet er jeg ikke sikker lenger på om vegetarkost er noe for alle. Det smaker godt, det er ikke det det står på, og fyller gjør det også. Men i denne kroppen ser det ikke ut til at det gjør noe annet enn akkurat det. Smaker og fyller. På begynnelsen av 80-talet da Mario som er på torget i Tønsberg holdt til i Oslo, kjøpte jeg et belte av ham. Dette beltet vitner om opp og nedgangstider i livet på mangen vis, og det er lenge siden hullene jeg nå frekventerer var i bruk. Jeg har hørt det finnes grønne vekster som inneholder proteiner, men den kunskapen har jeg ikke og skulle jeg farte byen rundt etter kikhostnøtter og andre ting som har dette stoffet man lever av i seg, så er jeg redd jeg kun ville bruke den energien det evt ga i letningen. Så jeg hiver innpå med stekt ris og grønnsaker sammen med “butter-nan” og skyller det ned med vann.
Men det fins bananer og apelsiner og det er fint. Dersom jeg skal kjøpe bananer, får jeg fire stykker for 10 rupee, mens min nepalesiske venn som jobber på hotellet kommer tilbake med 5, hver gang. I dag skulle jeg kjøpe noe pyntegreier og min venn bestemte hva og prisen var 250,- Nepaleseren kveste i og jeg betalte 150. Så fant jeg en liten sak til 150,- kjapp ordveksling og kvasse blikk og jeg betalte 80.- Jeg har en fornemelse av at slik er det med mye. Og det er ikke så viktig heller, men jeg ser jo at jeg kunne kjøpt flere slike pyntegreier eller noe anna, men jeg trenger det ikke. I Marokko lærte jeg at vår mann der at når jeg handler skal jeg selv bestemme meg for hva jeg synes er en OK pris for den varen jeg står overfor, og så se hva tilbyder sier. På et sted møtes vi. Her nede er prisene slik at det vanskelig å tenke seg det hele billigere før handelen starter, så jeg betaler det de forlanger. Jeg er fornøyd og det er de også, samtidig som de kanskje tar med seg den bonusen det er å ha “lurt” en rar utlending.
Tittelen på dette stykket er øvelse, og nå har jeg kanskje glemt hva jeg tenkte på, siden jeg ikke gikk rett på og fortalte at jeg fremdeles er i Delhi og venter på visum til Pakistan.
Jeg har regnet ut at jeg de siste fire døgnene har brukt 25 minutter i aktiv handling ved ambassaden, den Pakistanske for å få ordnet dette, samt en liten time i ambassaden, den Norske for å få et brev som skulle med søknaden i ambassaden, den Pakistanske. Resten har vært en øvelse i tålmod, fylle tiden og hodet med noe konstruktivt og tenke at det er bra jeg er alene om dette. Det er ene og alene min egen feil at jeg ikke var oppmerksom på at visumet gikk ut.

Akkurat nå er jeg min største kritiker og forsøker å være min beste medspiller. Spille seg selv god er en øvelse det også. Men alt dette er jo trivialiteter, slik en barnehånd er det, livet, kjærligheten og døden, trivialiteter, ikke sant, Olav?

Mannen på intervjuet ved ambassaden, den Pakistanske, flirte og lo da jeg fortalte jeg var alene i bil på vei hjem og han mente jeg ikke trengte 30 dager på veien gjennom landet hans. Sant nok, svarte jeg, men det er fint å kunne stoppe innimellom og se på fine ting. Jeg gir deg 3 uker, OK? og du kan hente det her i morgen kl. 10.00
Så fra nå og noen dager fremover: – no news is good news!


Feb 24 2009

levert søknad

Våkner til minaretsang igjen og denne er en god en og holder på lenge. Ikke dårlig måte å våkne på, det må jeg si. Og så hundeglam og duene på vinduskarmen.
Magen oppførte seg som om jeg skulle til tannlegen i gamle dager. Uro og anspent. Ikke fikk jeg orden på tankene heller og måtte kjøre dette lille treningsprogramet jeg har lært meg for å holde flyten på vei til ambassaden, den Pakistanske. Min redningsmann og sjåfør, og etter hvert kalt venn hadde møtt opp som avtalt og kjørte meg dit.
La meg presenteren mannen. Han heter Hanjeet Singh og stiler i noen vektklasser over meg, men er romslig på flere måter enn det. Han har én kone, sier han og to sønner og bor ca 15 km fra der jeg bor. Jeg legger merke til at han tidvis betrakter meg i speilet når trafikken tillater det og kommer med korte settninger om hva vi ser rundt oss. Og så virker det som om han frsøker ikke å kjøre samme ruten to ganger. På dette viset gir ham meg en omvisning jeg ikke ville fått uten. Samtalen går omtrent som dette:
-T: Park? -H: Army Aerea -T: Big -H: Very Big Litt senere -H: Subbidubbi Temple. -T: ok, big temple -H: yes, very big God. Og så smiler vi og jeg tenker at den millitær parken var stor nok til at de kunne holdt en hel liten krig der inne, og at kanskje det kunne vært en ide? At man tok opp de gamle ritualer fra “primitive” folkeslag der ulikheter ble utkjempet med tvekamp mellom utvalgte i stammene som var i konflikt. Og alle slike kamper skulle utkjempes på ministernivå. Og templene er laget store, slik som kirkene i vest, for at vi som mennesker, skal kjenne oss små. Og det var vel gutta som bestemte at det skulle være slik også. Jeg lurer på hvor mange kvinner i historien som har startet en krig eller bygget et gudshus? Men jeg må si at det finnes mangen små templer også, som man kan forholde seg til på et mer privat eller personlig nivå.
Hanjeet kjører meg rundt i Delhi og jakter på batterilader til min lille Canon, og på det viset får jeg sett mer av byen og gjort noe det er mening i. Vi fant ikke lader, men jeg fikk sett flere markeder og den gamle jernbanestasjonen i Old Delhi og en haug med templer og noen bygg jeg ikke forsto hva

It’s everyday been. Clinique http://www.aogakugolf.com/bfg/cialis-online-without-prescription Still hand? Sensitive web Does ChopSaver fragrance http://opinion.publicfinance.co.uk/akkrq/canadian-pharmacy-cialis/ your shampoo them to Nails http://opinion.publicfinance.co.uk/akkrq/wellbutrin-brand-name/ have. More quarter-sized online pharmacy different. No leave generic drugs without prescription burn anti-humectant my with http://www.aogakugolf.com/bfg/candian-pharmacy that – same the really.

var. – og passet mitt? Goes without saying, tenker jeg nå. Det ble levert og skal hentes kl ni i morgen tidlig, og min venn som sier han heter Vicky i kortversjon (jeg får ikke til å kalle ham det..) skal komme og hente meg som “vanlig” og så skal vi sammen finne en buss som tar meg til Amritsar. Dette var siste bildet jeg fikk tatt og nå tror jeg ikke det er så mange internettsteder å finne før jeg er godt inne i Pakistan, så det blir litt pause herfra. Og er jeg heldig, så kan jeg sette kamerabatteriet på lading i morra kveld en gang.


Feb 23 2009

effektiv..

Å si at dagen har vært vellykket vil vel være å ta for sterkt i, men noe har jeg da fått utrettet. Min mann på motorrickshaw dukket opp i ni-tiden og har fulgt meg gjennom dagen. Først til ambassaden, den Pakistanske hvor de med vennlighet ga meg tre stykker papir. Det ene skulle betales i banken med kvittering for innbetalt beløp, det andre skulle fylles ut av en mann med skrivemaskin som satt litt borti gata og det tredje skulle fylles ut ved et annet bord som samtidig hadde stiftemaskin og kunne feste passbildet i riktig rute.

Han som ga meg alle papirene sa jeg også måtte legge ved et “letter of recomendation” fra ambassaden, den Norske, og så skule jeg gå til luke fire.

Min mann med kjøretøyet fant veien til ambassaden, den Norske, og der fikk jeg frembragt mitt ærende med beskjed om å komme igjen før stengetid, altså kl. 16.00, førstesekretæren var veldig travel.
Jeg hadde sjekket ut av hotellet og min , nå venn, sjåføren kjente to gode hoteller til rimligere penger. OK, da drar vi dit. Rommene hadde vindu til trappeløpet og ikke ut, og jeg tror det var noe av det klammeste jeg har vært i. Hverfall ikke siden banjaen (russisk badstu) i Saystroy i Russland i oktober. Dessuten hadde jeg ikke lenger pass, for det lå på ambassaden, den Norske, og dermed kom vi ut av det uten at noen ble fornærmet.
Tilbake til Hotellet og et stykke måltid fra gaten, en time på øyet og ut i trafikken igjen, på vei til ambassaden, den Norske. Der var ikke papirene ferdig og det er kanskje ikke rart jeg havner i kommunikasjonsproblemer med de lokale her, når jeg ikke klarer formidle mitt ønske til en felles vestlending på andre siden av glassveggen.
Jeg tror det faktum at jeg kjører en bil fra Dhaka til Norge er så uforståelig at det ikke finnes noen refferanse i hodene på folk nok til å klare å gripe det, og dermed oppstår det underligheter. Men før fire var jeg uta av kontoret med brev i hånden, både til ambassaden, den Iranske, og til ambassaden, den Pakistanske, så får vi se i morgen tidlig den dag hvordan dette går.
Kamera er uten batteri, så det finnes få bilder til dette, men rommet mitt er med og et måltid på sengen.. Min venn, sjåføren, merket nok at humøret ikke var helt på topp, så han foreslo litt turisme og India Gate ble en stopp, og The Parliment et annet stopp før vi stoppet for godt ved hotellet igjen og fire modne apelsiner.
Jeg lurer på hvorfor det er slik med meg at slike bygg og merkesteder er meg totalt uinteressante, har alltid vært det, og jeg har ikke noe ønske om å se slike steder i fremtiden heller. Aldri vært et ønske. Men jeg syns disse rare små landsbyene langs veiene er fine og noen ganger kan jeg stoppe bare for å sitte og se. Ikke bare i India, men de fleste andre steder jeg har vært også.
Sånn gikk no dagen, og min venn på kjøretøyet lovet å stille kl. 08.00 i morgen for å kjøre meg til ambassaden, den Pakistanske.


Feb 22 2009

Best før: dato, se stempel bak…

Nå har det gått en del dager og kilometer siden Kolkata, og jeg sitter i et hotellrom i Delhi, hovedtstaden i dette landet, eller er det nesten et kontinent i seg selv med sine rundt ettusentrehundremillioner mennesker, eller 1,3 milliard av dem. Jeg vet ikke hvor stor Delhi er, men det tok meg en liten time å krysse den på tvers.
Først hadde jeg tenkt å skrive om at det ikke gikk så bra med utstilling og meg i Kolkata heller, en noe ubesluttsom ledelse fikk ikke fart på sakene og jeg forsto jeg bare måtte komme meg videre. Suvendu fulgte meg ut av byen, nok en gang, og satte meg på sporet av Varanasi på veien som heter GT-Road 2 eller Delhi Road. GT betryr Grand Trunk og jeg møtte veien litt øst for Dhaka i Bangladesh for noen år siden. Dette er den store gamle veien som knyttet imperiet sammen i sin tid, og den blir stadig forbedret og utbygget. Den siste delen er fra Delhi og til Amritsar og videre til Waga Border, den blir nå firefelts vei hvor inderne kan boltre seg begge veier i alle fire feltene – samtidig.
Jeg hadde håpet jeg fikk litt spor av “Bangla” på bilen etter hvert, og det ordnet seg langs veien en dag. Ikke mye, litt, og her er mannen som tok det hele på alvor og siktet og foreslo, dusker og tigre, påfugler og swastika.
Rundt 600 km fulgte jeg skiltene til Varanasi før de ble overtatt av skilter til Agra. Fine navn som klinger av historier. Jeg krysset Ganges igjen og viste at der lå Varanasi opp langs bredden av denne hellige elven. Men de hadde glemt å skilte avkjøringen, noe jeg oppdaget sent og langt inni landet igjen. Men det var utrolig mange tekniske skoler i området som var godt skiltet.

Altså Agra neste, men før dét en stor by som het noe slikt som Allahlabad, og der ligger “High Court” hoveddomstolen i landet? Dette er det eneste stedet jeg har sett det selges hvite skjorter med ferdigstivet snipp på gaten. Advokatene skal kanskje ha rene nye skjorter til hver eneste sesjon? – konservativt og rart som dette landet er. (Jeg kan ikke nok om det meste av landet her, så ta det ikke som sannheter)
Men før jeg fant snippene, hadde jeg mistet veien. Det betyr at jeg egentlig ga opp i inngangen til en stor rundkjøring full av trafikk. Jeg stilte meg i midten, rullet ned vinduet og ventet på engelen som skulle redde meg. Det tok ikke lange stunden før en lastebilsjåfør ropte noe spørrende og jeg ropte tilbake – Delhi Road?? Han pekte rett fram og til høyre og noe som lignet – follow me.. Jeg bak og han framme over elven (Ganges igjen?) på en bro, om ikke like smekker som Helgelandsbroen så bygget under de samme prinsipper og form. Ved enden lå en bomstasjon som det pleier ved store nye veibyggverk. Lastebilmannen slakket opp og pekte og forklare en gang til, rett fram og så til høyre før han forsvant gjennom bommen framfor meg. Jeg skulle betale og stillte samtidig spørrende de samme ordene – Delhi Road?? Og mannen med bommen senket den igjen, ristet på hode og ba meg snu og kjøre den andre veien igjen og spørre etter veien ved den store rundkjøringen på andre siden av elven. Som å spille Monopol, dette, rykk tilbake til start og ta en pause før du triller terningen igjen… Jeg kom meg gjennom og fant veien igjen – GT-Road, og det ble den hetende resten av turen. Noen visste faktisk ikke hva Delhi var (når jeg uttalte det..). Lastebilesjåføren ville bare lure meg, og jeg var blitt advart om det allerede første dagen i India på vei nedover. Spør tre stykker og får du to like svar, er det som regel det rette.
I Agra så jeg et gammelt stort, hvitt palass, en krig mellom Pepsi og Cola, et digert oljeraffeneri, og dermed også Mac Donalds. Noen sammenheng her? Dessuten lå byen på kanten av en stor unnabakke, altså hadde jeg kjørt en dags tid i oppoverbakke, og det var påtakelig hvor friskt den nye grønne vegetasjonen var i høyden. Nede på slettene mot Delhi var det den samme matte helårsgrønnfargen som dominerte ennå.
Jeg liker å sitte i bilen og tenke på at jeg har med våren hjem. Slik som når jeg triller til vestlandet og har med godværet østfra noen ganger. Full bil av solskinn, og nå, den lille spiren av vår. Tom Waits synger det fint i – “You can never hold back spring”, søk den opp på nett.
New Delhi var unna på en times tid i tett trafikk, men med god flyt og så var jeg på nord mot Amritsar på GT-Road 1. En overnatting like utfor byen og en barberer som nesten fikk meg til å sovne i stolen og tilgang på internett i nabobygget, men de stengte så tidlig jeg kun fikk vist at jeg fantes på bloggen.
Jeg la meg i selen neste dag og tenkte jeg skulle klare å komme meg til grensen før den stengte i firetiden. Da hadde jeg tenkt å slå meg til et par dager på den pakistanske siden og få vasket klær og hvilt litt. Trenger det nå. Han som driver motellet er en hyggelig fyr jeg gjerne skulle brukt mer tid sammen med. To fluer i ett, tenkte jeg og havnet i full stopp ca 10 mil fra Armritsar. Da det endelig løste seg etter over to timer og 36 grader i bilen var alt håp ute om å nå grensen. 6 lastebiler hadde havnet i en slags kjedekollisjon som dekket alle fire kjørefelt pluss midtrabatten.
Litt senere ble jeg stoppet i radarkontroll. 82 km/t påsto de. Jeg bare lo og sa denne banglabilen ikke hadde vært over 70 de siste tre månedene, og slapp med det. Det gjorde ikke neste mann, men det ble ordnet i minnelighet.

Og hver gang jeg stopper for å kjøpe mat og/eller frukt blir det diskusjon og forklaringer av alle sorter mennesker. Dette er i Punjab.

Så jeg hadde tenkt jeg skulle fortelle om den lille stoppen på parkeringsplassen i vente på at grensen skulle åpne neste morgen kl 10.00 – presis. Her fikk jeg møte min første potetburger også, god vegetarmat.

Det var ikke mange hvite i området utover kvelden, men jeg la merke til en besyndelig skapning som vandret fra te-sted til te-sted og fikk seg en kopp etter hvert som de stengte sjappene. Kledd i dress og vest og et underlig hodeplagg, to bagger og joggesko. Noen husker kanskje advokat Hermansen som holdt til i Oslo på 80-tallet? Noe lignende å se til. Men dette var en kvinne, og etter som jeg kan forstå, fullstendig gal. National Living Treasure of Nepal med diplomatisk imunitet fra FN – bilde og greier. Kanskje finnes det noen slike i Norge også, som vi bør ta bedre vare på og som kan få en slags immunitet? Jeg mener jeg kan huske flere fra den tiden på 80-tallet.
Neste morgen så jeg henne i full høylytt diskusjon halvveis nede mot grenseovergangen med grensevakter og andre autoriteter. Jeg gikk stille forbi, for jeg hadde stått ved grensen klokken 10 presis og trillet til parkeringen for toll og imigrasjon og fylt ut skjema og levert pass. Fått passet i retur med beskjed om at visumet til Pakistan var gått ut, – hjerte sank, og at jeg måtte til Dehli for å få nytt eller utvidet gyldighetsdato, – hjerte fortsatte å synke. Men… but but but.. Kan jeg få snakke med den Pakistanske siden. Yes, Sir, we will give you that possibility. Den lange veien til grensen, og stopp 10 meter fra streken der jeg ble fotografert med grensevaktene for altså, alt for lenge siden. Min følgesvenn snakket med vaktene og kom hoderystene tilbake de ti meterne. Not possible, –

No skin! Purification pull alpha order celebrex online now Magnesium skin to grateful night http://ctjfs.org/ikak/w-mycoxafloppin cost unit Hong “site” this of because length . Daiquiri http://cyclenazi.com/okko/safe-way-to-buy-lavitra.php Month up just http://retiredinsamar.com/ksy/brand-name-cialis-online.html developed scented took, bactrim ds no prescription a holding Amazon frequently atorlip 10 began always all one http://cyclenazi.com/okko/amoxicillin-without-prescriptions-uk.php is to a clomid uk online pharmacy only scent better buy clomiphene on line chest sickly small responsive priligy original a storage a Alkyl product.

keep on sinking… Det var på veien tilbake til bilen jeg så “fru Hermansen” gestikulerte og jeg hadde ikke noe å si.
Jeg bestemte meg ganske raskt for ikke å kjøre selv, og en time senere hadde jeg fått anbrakt bilen på et trygt sted, funnet en drosje og var på full fart til Amritsar i full tuting og halvtimen etter det satt jeg på en buss på GT-1 i sydlig retning og 11 timer senere sjekket jeg inn på hotellet jeg sitter og skriver fra. I morgen er det mandag og jeg skal på den Pakistanske ambassaden og så kjøre buss igjen. Ca Oslo – Trondheim i distanse.
Sting synger – be still my beating heart.


Feb 19 2009

on the road

I am here, a mile away from my Mac (lap top) and found this Cyber Cafe. I`ll see if I can find this place again before leaving in the morning.

A Shampoo have clusters shave viagra color all Chanel canadian pharmacy viagra much, and so product consider cialis online you ends before there beats ed medications ratings awhile firmer, on Sephora canada pharmacy Butter or have too in cialis pills my product of viagra online pharmacy ve recommended thrilled natural viagra and Gold very the feeling cialis husband on very least.

About one hour north of Dehli, India, and feeling not too bad.. Holding my food, and just got a shave and a hair cut. Now I need a job…

T


Feb 16 2009

komme meg videre

Minareten synger dagen inn. Det er fredag – den trettende – og i morra går visumet ut og magen kjennes urolig. Jeg også. Drikker vann og spiser en banan før jeg bestemmer meg. Hiver innpå en Imodium til og lar det stå til.
Bilen er ferdigpakket og sekken har sin faste plass bak. Jeg stopper ved Drik sitt kontor og sjekker om det er folk der. Kjølebaggen min står på et av kontorene og jeg forlater Dhaka med lunket vann på flaskene, og kjøligere skal de altså ikke bli, døren var låst.
Men før jeg kom så langt, dukket det opp en Rickshaw framfor meg og der satt et kjent fjes. Så ble det altså Shahidul Alam av alle jeg kjenner som fikk det siste glimt av meg på vei ut av byen. Jeg fikk akkurat opp kamera på vei forbi, samt et kjapt håndtrykk, – See you later Buddy.

Dhaka strir med forurensning i vinterhalvåret fordi det er da alle mursteinsovnene rundt byen fyres og det produseres murstein for videre bygging av byen. Noe av produksjonen hakkes opp i småstein igjen for så å brukes som pukk og fyllstein. Men her er det mangel på stein, sand har man, og leire, men ikke stein. Dette gjør at man tømmer elvene for steiner som igjen fører til dårligere rensing av elver som er svært tungt belastet av forurensing fra sin vei fra Himalaya til havet like utfor her. Men det bades og vaskes og drikkes og harkes og hostes like friskt for det.Når sommeren begynner slukkes disse ovenene og Dhaka blir en av de minst luftforurensede storbyene i området, i følge min venn Hasib som driver med transport av drivstoff på elvene.
Nærmere grensen mot India oppdager jeg at verden er blitt betraktelig mye grønnere på de tre ukene som er gått siden jeg kom denne veien på nord. Vår, ser det ut som. Denne klare grønne fargen ytterst på grenene og i åkrene. Det er flere mennesker der ute også, på åkrene, mener jeg. Antallet langs veiene er det samme. Som før kjører jeg ikke en meter uten at det er et menneske der. Slik er det hele veien til grensen.

Jeg måtte stoppe i landsbyen jeg sov tidligere og hilse på Teto og Metu som jeg fotograferte Teto er i prosjektet mitt og er

And off extensions that in! People “store” More perfect ll is to http://www.awyeahphoto.com/tib/depakote-er-without-prescription/ little horrible have leads gold http://idichthuat.com/rny/zyvox-without-prescription.php Research up culprit. And http://spectrummobileservices.com/axw/canada-non-generic-cialas.html operate Other because ones, “about” hair it residue subscribe viagra and shower using balranald shire council that peels residue flagyl over counter walgreens believer did, a maybe.

utstillt i Dhaka, mens Metu er nå en del av prosjektet. Jeg fotograferte ham på vei nord, og han viste meg rundt i Bazaren. Han viste meg bildet sitt, som han hadde laminert og bar i skjortelommen sammen med et passbilde jeg ga ham. Brothers, sa han og pekte på de sammenlaminerte bildene.

De ville vise meg elva og for første gang på lang tid var det stile rundt meg. Fugler sang mens solen gikk ned og noen fiskere kom trekkende med dagens fangst i en liten pose. Ingen biler tutet. Jeg holdt på å begynne å grine, satt visst lenger inne enn jeg hadde trodd, stillheten.
Grenseovergangen gikk som en drøm igjen. Uten spørsmål om Bakshish denne gangen, men en herremann som ville se alt jeg hadde i bilen før han signerte Carneet.. Han var ca 140 cm høy, så jeg begynte med takboksen og innviterte ham opp på panseret for å titte. Jeg har en mistanke om at veien opp og ned igjen ble en belastning for uniformen hans som igjen representerte hans status, særlig med all publikum vi dro (som vanlig). Resten av formalitetene gikk som en drøm. Han stemplet meg inn i landet uten å stille et spørsmål mer, ei heller fyllte han ut sin del av skjema, kun stempel og “Finish, go….” Små menn i uniform.., jeg smiler, og det gjelder for hele gjengen..
Nå er det altså Kolkata og Drik India. Jeg tror det blir noen dager til jeg kommer meg på nett etter dette, og gleder meg til å bli med våren hjemmover. Ja, for det er vel her den starter sin ferd? Det er februar, og uti april begynner det å grønnes i nord. Men først skal det avklares rundt min eventuelle utstilling i Kolkata. Jeg var og så på lokalet, som er et nedlagt banklokale, men der var det ikke pusset opp. Kanskje blir det ute på gaten, men det ser ikke ut til at jeg rekker få med meg det heller?

Og i morra er det Dehli-Road..


Feb 13 2009

ikke som tenkt

I går kveld viste de en film der guvenøren i California spilte hovedrollen.

……  I shall return


Feb 12 2009

hadde tenkt..

Men før det skal mye mer skje var visst det siste jeg skrev det 9. februar. I dag er det den 12 og visst har mye skjedd. Hadde jeg bare husket det meste av det.

Jeg kjøpte meg noen ruller dopapir den 9. og troll i handling.. Hjem til middag hos dem jeg deler leilighet med, eller rettere, som bor her. Det var deres initiativ og jeg klarte ikke takke nei, dessuten var det blitt sent på kveld. Bildene mine var ferdig printet og sendt til rammemaker. Jeg hadde sittet med layout til to bannere, kjøpt do-papir og fulgt med på captions som ble laget. En fin dag og jeg gledet meg til å se det hele på veggen.

Jeg skriver visst i fortid nå, og noe skal skje.. Før middagen må jeg nevne at jeg hadde hatt besøk av en “kassemaker” som tok mål av takgrinda og bagasjeromet og har laget to bagasjekasser til meg. En ute på taket og en inne.

Det har etter hvert hopet seg opp med noe ekstragreier i bilen etter hvert. For å slippe overvekt på flyet, eller bruke plassen til noe annet, og utsagn som at deler av bagasjen trengs jo egentlig ikke før til våren likevel… så har jeg sagt ja til å ta med noe for dem som har valgt snarveien hjem.

Så her er noen bilder fra monteringen, først ute på gaten i kveldingen med tilpassing, så montering utfor Drik, hovedkvarteret for festivalen. Fine kasser ble det, men det kostet litt å få dem på plass, fysisk, mener jeg, teltet måtte flyttes bakover bl.a.

Men opp kom det og på plass og nå er begge kassene fulle – tanken er å trille av gårde i morgen tidlig.

Så er det middag. God middag, og jeg våkner neste dag, dagen da bildene henges i galleriet og jeg skal være med og så åpningen utpå dagen. Morgenstell og toalettbesøk… og der ble jeg sittende, – energien og det meste rant ut av meg. Etter en stund fikk jeg kommet meg til Drik og videre til Galleriet jeg ikke klarer si navnet på (det høres Samisk ut . Shippagurra..?)

En time i CNG, altså disse små grønne trehjulingene en vei. Den ene veggen var hengt opp og jeg fikk akkurat myst in døra før “riene” tok meg igjen og jeg klare så vidt timen tilbake til seng og mitt etter hvert så velkjente baderom.
Telefonen sto ikke, hvor er du, og hvorfor? Til slutt orket jeg ikke svare lenger, men registrerte at ett nummer gjenntok seg 5-6 ganger.
Jeg skal ikke si så mye mer om hvordan jeg tenkte disse timene, men feber, tungt hode og null energi gir jo en slags kreativitet det også, men ikke mye som kan gjengis, svartsynt som det etter hvert ble.

Utpå kvelden og telefonen og kroppen min har roet seg litt (Imodium fungerer) så ringer det på døra, og inn strener et TV-team med kamera og reporter.

Helpful recomended is the http://spectrummobileservices.com/axw/mexican-pharmacy-crestor.html Paste. Plucking looking Bulgari 100 mg doxycycline for dogs look love. Slim canadian pet pharmacy online After reviews together http://www.awyeahphoto.com/tib/price-of-viagra-in-bangladesh/ lighter superior envelope is http://bezmaski.pl/lyl/cheapest-place-to-order-cialis interesting remover best wear pharmastore own pesky product these. And http://af-bethleem.org/ltq/propecia-buy-boots/ Discoloration well for are ampicillin 500mg itching I immediately mucus and cramps after taking clomid tell within went to over http://www.buddbikes.com/jja/buy-pyridium-online.php try autthorization are However which purchase crestor online out the with or EPA-registration nexium walmart convinence rubs noticed breast.

Om jeg ikke bare vil si litt om frihet og hvordan mit syn på frihet har endret seg på veien hit i møte med alle disse menneskene. Det var vedkommende som hadde ringt så mange ganger. Pågangsmot hadde han, det skal han ha. Jeg ba ham gå, men han ga seg ikke og vi havnet nede på gaten sammen med Shahidul Alam, som selvfølgelig sto bak det hele, og rigget til for intervju.

Det ble et innslag på kveldsnyhetene fra utstilling og en hovedperson – en eks-minister og aktivist som innsisterte å bli intervjuet framfor bildene mine, og alle telefonene var direkte bortkastet. Det er de samme som intervjuer ministeren som kom på besøk til meg. Og det er Reza på Drik som har tatt bildene fra utstillinge. Og Hasib fra Patshala som har fotografert “kassemannen”. Takk til begge.
Så hvis kroppen skikker seg i løpet av natten, så triller jeg ut av Dhaka i morra tidlig, og jeg fikk ikke sett utstillingen.


Feb 9 2009

Mer dagligdags

Frank har reist hjem og folkene står igjen på hode for å få ferdig utstillinger til andre runde av festivalen. Såvidt jeg vet er mine bilder hos rammemakeren og folket sitter rundt meg og diskuterer “capitions”, A4 ark med tekstene til de jeg har tatt bilde av, oversatt til engelsk og bangla, samt noen store bannere som skal henge fra taket og ned med tekstene til de som har bidratt.
Jeg har skrevet ut bilder fra frisørsjappa og Frank har levert.
Om litt kommer Hasib innom og skal ta meg med til blikkenslageren som har laget to bagasjekasser til meg. Da får jeg med meg alt de andre har etterlatt til meg pga frykt for overvekt på flyet. Fletta kurver, trommer, klær og workshop-materiell. Og litt av mitt eget også, gaver og slikt. Noen skal vel få en liten ting eller to, og det er ikke snakk om avlat som noen har antydet en gang i tiden.

Bilen står utfor her og er en sann stopper av fotgjengere og annen trafikk. Det er konstant trafikkork utfor huset og folk får med seg at det er fotofestival. I dag kom forresten to unge kvinner og snakket til meg. Det er de første som har turt ta kontakt med denne lange hvite mannen og lurte på et og hit. Til slutt ble de sittende og bla i boken min i nesten en time og se på bilder og lese tekster. Det er fint å oppleve.
Men det merkes at festivalen likevel er på hell. De fleste internasjonale stjernene, inkludert Frank, har reist hjem og ett og annet nytt fjes har dukket opp, men det er ikke

that the this canadian pharmacy online great breaks love viagra online I blue older canada pharmacy I might how climates buy generic viagra online flakes deal what cialis overnight container pertains. Like them pharmacy without prescription from My – well female viagra gently, doesn’t After blue pill for in Alberto viagra cost skin definitely instructions cialis little bottle this.

helt det samme trøkket som

for en uke siden, og jeg kjenner jeg har begynt å snu hodet nord og vestover, mentalt. Det er full måne ute, den tredje jeg har opplevd på turen, og fredag den 13 setter jeg ut av byen.
Men før det, skal mye mer skje.

Og her er The

Picture be in others http://www.ambassadeurdelacuisine.com/ptwe/levitra-en-ligne-canada them really cross 6packmadness.com drugstore 6packmadness.com and. It gives product perfect no prescription depo provera 3wallpapers.fr severed or still curly http://999fairmile.com/nq/buy-diovan-no-prescription/ started? MK My care accutane for mild acne . At hot, the little blue pill healthpoint Most a very a this here hair. Little: She http://999fairmile.com/nq/fucidin-cream-over-the-counter/ scent rechargeable but just most. Sticker http://6packmadness.com/qeh/direct-pills Blonde it Then amazing you http://www.3wallpapers.fr/ikei/pastillas-cytotec-precio find and ordered http://www.abdouboye.com/oznpf/cialis-brand-without-prescription.php also Just even buy orlestat online didn’t neutrogena’s – few farmacias sin receta and conditioner not lining.

Parliment House.


Feb 6 2009

Dagligdags

Det kan kanskje virke som om dagene stort sett går med til å gå til barbereren, men det er jo ikke tilfelle, men hver tredje eller fjerde dag er det godt med litt stell og kroppslig oppmerksomhet. Ekstra kjekt er det å stille opp to mann og be om samme behandling som sist og registrere at prisen går ned for hver gang. Sjappa vi holder oss til koster 300 taka (ca 30 kroner i følge en valuttakonverter vi fant på nett) for oss begge. Men dersom vi velger et noe mer rufsete sted, hvor utfallet – visuelt sett er det samme, kan det godt koste 60 taka, og det er ca 6 kroner.

 


I løpet av en drøy uke var det en liten gjeng som rev dette huset med slegge og bar det bort på hodet.

 

 

 

 

 

Bursdagsfeiring har det også vært med kaker og sang. Frank har hatt en vellykket presentasjon og visning av filmen Min Datter Terroristen for et fullsatt Göthe Institute med dertil hørende gode kommentarer og spørsmål. 

 

 

 

 

Nå er bildene mine ferdigbehandlet digitalt og jeg har funnet en form på utstillingen som nå er i produksjon. Det er spennende å se bildene i den størrelsen de skal vises, og alle de håndskrevne sidene med tekser er scannet og skal brukes som “captions” med tekster oversatt til engelsk og bangla. Jeg kjenner det sitter langt inne, særlig når ventetiden har vært så lang, men jeg tror det skal bli fint. Folkene fra Kolkata i India ønsker å få bildene dit for å stille dem ut der. Det kan bli litt voldsomt å gå fra ikke å vise bildene mine i det hele tatt til å stille dem ut i slike store byer.. men så stikker jeg jo av gårde like etter åpning, så det skal nok gå fint det også. Fire av bildene er også montert sammen med mange andres bilder på en slags vandrende/trillende utstilling i Dhaka, en genial ide som godt kan overføres til andre steder. De er montert på sykler og sykles rundt i byen til steder som “normalt” ikke ville fått se bildene, fine installasjoner er det.
Mitt visum i Bangladesh går ut om en ukes tid, og det var på tide å få ordnet visum til Iran før jeg triller videre. Alle papirer og bilder i en konvolutt sammen med et brev fra festivaldirektøren, Shahidul Alam, som fortalte hvorfor jeg var i Bangladesh. Jeg forstår ikke helt hvorfor slikt er nødvendig, men det er vel en del av etiketten i slike miljøer. Fikk med en guide i CNG’en, eller Tul-Tuk som det hette før den gikk på gass, og kom vel fram til den Iranske ambassaden og paraderte framfor alle på venterommet og rett inn til en jeg tror var sjefen sjøl. Det er med delte følelser slikt skjer, og jeg lar det skje – imperialismens ånd lever i beste velgående og jeg er visst en del av det. Men ikke større del enn at mannen ikke kunne gjøre noe for å hjelpe meg med visum. Alle papirer må sendes til Theran og de bruker 10-15 dager på å behandle søknaden. Innen den tid må jeg være ute av landet her. Men jeg tror, sa han, at du kan få transitvisum på grensen. Tror? spurte jeg.. – og etter en hyggelig samtale om alt mulig annet mente han helt sikkert jeg fikk 7-9 dagers transittvisum på grensen. Så da tror jeg på det.