Best før: dato, se stempel bak…

Nå har det gått en del dager og kilometer siden Kolkata, og jeg sitter i et hotellrom i Delhi, hovedtstaden i dette landet, eller er det nesten et kontinent i seg selv med sine rundt ettusentrehundremillioner mennesker, eller 1,3 milliard av dem. Jeg vet ikke hvor stor Delhi er, men det tok meg en liten time å krysse den på tvers.
Først hadde jeg tenkt å skrive om at det ikke gikk så bra med utstilling og meg i Kolkata heller, en noe ubesluttsom ledelse fikk ikke fart på sakene og jeg forsto jeg bare måtte komme meg videre. Suvendu fulgte meg ut av byen, nok en gang, og satte meg på sporet av Varanasi på veien som heter GT-Road 2 eller Delhi Road. GT betryr Grand Trunk og jeg møtte veien litt øst for Dhaka i Bangladesh for noen år siden. Dette er den store gamle veien som knyttet imperiet sammen i sin tid, og den blir stadig forbedret og utbygget. Den siste delen er fra Delhi og til Amritsar og videre til Waga Border, den blir nå firefelts vei hvor inderne kan boltre seg begge veier i alle fire feltene – samtidig.
Jeg hadde håpet jeg fikk litt spor av “Bangla” på bilen etter hvert, og det ordnet seg langs veien en dag. Ikke mye, litt, og her er mannen som tok det hele på alvor og siktet og foreslo, dusker og tigre, påfugler og swastika.
Rundt 600 km fulgte jeg skiltene til Varanasi før de ble overtatt av skilter til Agra. Fine navn som klinger av historier. Jeg krysset Ganges igjen og viste at der lå Varanasi opp langs bredden av denne hellige elven. Men de hadde glemt å skilte avkjøringen, noe jeg oppdaget sent og langt inni landet igjen. Men det var utrolig mange tekniske skoler i området som var godt skiltet.

Altså Agra neste, men før dét en stor by som het noe slikt som Allahlabad, og der ligger “High Court” hoveddomstolen i landet? Dette er det eneste stedet jeg har sett det selges hvite skjorter med ferdigstivet snipp på gaten. Advokatene skal kanskje ha rene nye skjorter til hver eneste sesjon? – konservativt og rart som dette landet er. (Jeg kan ikke nok om det meste av landet her, så ta det ikke som sannheter)
Men før jeg fant snippene, hadde jeg mistet veien. Det betyr at jeg egentlig ga opp i inngangen til en stor rundkjøring full av trafikk. Jeg stilte meg i midten, rullet ned vinduet og ventet på engelen som skulle redde meg. Det tok ikke lange stunden før en lastebilsjåfør ropte noe spørrende og jeg ropte tilbake – Delhi Road?? Han pekte rett fram og til høyre og noe som lignet – follow me.. Jeg bak og han framme over elven (Ganges igjen?) på en bro, om ikke like smekker som Helgelandsbroen så bygget under de samme prinsipper og form. Ved enden lå en bomstasjon som det pleier ved store nye veibyggverk. Lastebilmannen slakket opp og pekte og forklare en gang til, rett fram og så til høyre før han forsvant gjennom bommen framfor meg. Jeg skulle betale og stillte samtidig spørrende de samme ordene – Delhi Road?? Og mannen med bommen senket den igjen, ristet på hode og ba meg snu og kjøre den andre veien igjen og spørre etter veien ved den store rundkjøringen på andre siden av elven. Som å spille Monopol, dette, rykk tilbake til start og ta en pause før du triller terningen igjen… Jeg kom meg gjennom og fant veien igjen – GT-Road, og det ble den hetende resten av turen. Noen visste faktisk ikke hva Delhi var (når jeg uttalte det..). Lastebilesjåføren ville bare lure meg, og jeg var blitt advart om det allerede første dagen i India på vei nedover. Spør tre stykker og får du to like svar, er det som regel det rette.
I Agra så jeg et gammelt stort, hvitt palass, en krig mellom Pepsi og Cola, et digert oljeraffeneri, og dermed også Mac Donalds. Noen sammenheng her? Dessuten lå byen på kanten av en stor unnabakke, altså hadde jeg kjørt en dags tid i oppoverbakke, og det var påtakelig hvor friskt den nye grønne vegetasjonen var i høyden. Nede på slettene mot Delhi var det den samme matte helårsgrønnfargen som dominerte ennå.
Jeg liker å sitte i bilen og tenke på at jeg har med våren hjem. Slik som når jeg triller til vestlandet og har med godværet østfra noen ganger. Full bil av solskinn, og nå, den lille spiren av vår. Tom Waits synger det fint i – “You can never hold back spring”, søk den opp på nett.
New Delhi var unna på en times tid i tett trafikk, men med god flyt og så var jeg på nord mot Amritsar på GT-Road 1. En overnatting like utfor byen og en barberer som nesten fikk meg til å sovne i stolen og tilgang på internett i nabobygget, men de stengte så tidlig jeg kun fikk vist at jeg fantes på bloggen.
Jeg la meg i selen neste dag og tenkte jeg skulle klare å komme meg til grensen før den stengte i firetiden. Da hadde jeg tenkt å slå meg til et par dager på den pakistanske siden og få vasket klær og hvilt litt. Trenger det nå. Han som driver motellet er en hyggelig fyr jeg gjerne skulle brukt mer tid sammen med. To fluer i ett, tenkte jeg og havnet i full stopp ca 10 mil fra Armritsar. Da det endelig løste seg etter over to timer og 36 grader i bilen var alt håp ute om å nå grensen. 6 lastebiler hadde havnet i en slags kjedekollisjon som dekket alle fire kjørefelt pluss midtrabatten.
Litt senere ble jeg stoppet i radarkontroll. 82 km/t påsto de. Jeg bare lo og sa denne banglabilen ikke hadde vært over 70 de siste tre månedene, og slapp med det. Det gjorde ikke neste mann, men det ble ordnet i minnelighet.

Og hver gang jeg stopper for å kjøpe mat og/eller frukt blir det diskusjon og forklaringer av alle sorter mennesker. Dette er i Punjab.

Så jeg hadde tenkt jeg skulle fortelle om den lille stoppen på parkeringsplassen i vente på at grensen skulle åpne neste morgen kl 10.00 – presis. Her fikk jeg møte min første potetburger også, god vegetarmat.

Det var ikke mange hvite i området utover kvelden, men jeg la merke til en besyndelig skapning som vandret fra te-sted til te-sted og fikk seg en kopp etter hvert som de stengte sjappene. Kledd i dress og vest og et underlig hodeplagg, to bagger og joggesko. Noen husker kanskje advokat Hermansen som holdt til i Oslo på 80-tallet? Noe lignende å se til. Men dette var en kvinne, og etter som jeg kan forstå, fullstendig gal. National Living Treasure of Nepal med diplomatisk imunitet fra FN – bilde og greier. Kanskje finnes det noen slike i Norge også, som vi bør ta bedre vare på og som kan få en slags immunitet? Jeg mener jeg kan huske flere fra den tiden på 80-tallet.
Neste morgen så jeg henne i full høylytt diskusjon halvveis nede mot grenseovergangen med grensevakter og andre autoriteter. Jeg gikk stille forbi, for jeg hadde stått ved grensen klokken 10 presis og trillet til parkeringen for toll og imigrasjon og fylt ut skjema og levert pass. Fått passet i retur med beskjed om at visumet til Pakistan var gått ut, – hjerte sank, og at jeg måtte til Dehli for å få nytt eller utvidet gyldighetsdato, – hjerte fortsatte å synke. Men… but but but.. Kan jeg få snakke med den Pakistanske siden. Yes, Sir, we will give you that possibility. Den lange veien til grensen, og stopp 10 meter fra streken der jeg ble fotografert med grensevaktene for altså, alt for lenge siden. Min følgesvenn snakket med vaktene og kom hoderystene tilbake de ti meterne. Not possible, –

No skin! Purification pull alpha order celebrex online now Magnesium skin to grateful night http://ctjfs.org/ikak/w-mycoxafloppin cost unit Hong “site” this of because length . Daiquiri http://cyclenazi.com/okko/safe-way-to-buy-lavitra.php Month up just http://retiredinsamar.com/ksy/brand-name-cialis-online.html developed scented took, bactrim ds no prescription a holding Amazon frequently atorlip 10 began always all one http://cyclenazi.com/okko/amoxicillin-without-prescriptions-uk.php is to a clomid uk online pharmacy only scent better buy clomiphene on line chest sickly small responsive priligy original a storage a Alkyl product.

keep on sinking… Det var på veien tilbake til bilen jeg så “fru Hermansen” gestikulerte og jeg hadde ikke noe å si.
Jeg bestemte meg ganske raskt for ikke å kjøre selv, og en time senere hadde jeg fått anbrakt bilen på et trygt sted, funnet en drosje og var på full fart til Amritsar i full tuting og halvtimen etter det satt jeg på en buss på GT-1 i sydlig retning og 11 timer senere sjekket jeg inn på hotellet jeg sitter og skriver fra. I morgen er det mandag og jeg skal på den Pakistanske ambassaden og så kjøre buss igjen. Ca Oslo – Trondheim i distanse.
Sting synger – be still my beating heart.


Comments are closed.