Dagligdags

Det kan kanskje virke som om dagene stort sett går med til å gå til barbereren, men det er jo ikke tilfelle, men hver tredje eller fjerde dag er det godt med litt stell og kroppslig oppmerksomhet. Ekstra kjekt er det å stille opp to mann og be om samme behandling som sist og registrere at prisen går ned for hver gang. Sjappa vi holder oss til koster 300 taka (ca 30 kroner i følge en valuttakonverter vi fant på nett) for oss begge. Men dersom vi velger et noe mer rufsete sted, hvor utfallet – visuelt sett er det samme, kan det godt koste 60 taka, og det er ca 6 kroner.

 


I løpet av en drøy uke var det en liten gjeng som rev dette huset med slegge og bar det bort på hodet.

 

 

 

 

 

Bursdagsfeiring har det også vært med kaker og sang. Frank har hatt en vellykket presentasjon og visning av filmen Min Datter Terroristen for et fullsatt Göthe Institute med dertil hørende gode kommentarer og spørsmål. 

 

 

 

 

Nå er bildene mine ferdigbehandlet digitalt og jeg har funnet en form på utstillingen som nå er i produksjon. Det er spennende å se bildene i den størrelsen de skal vises, og alle de håndskrevne sidene med tekser er scannet og skal brukes som “captions” med tekster oversatt til engelsk og bangla. Jeg kjenner det sitter langt inne, særlig når ventetiden har vært så lang, men jeg tror det skal bli fint. Folkene fra Kolkata i India ønsker å få bildene dit for å stille dem ut der. Det kan bli litt voldsomt å gå fra ikke å vise bildene mine i det hele tatt til å stille dem ut i slike store byer.. men så stikker jeg jo av gårde like etter åpning, så det skal nok gå fint det også. Fire av bildene er også montert sammen med mange andres bilder på en slags vandrende/trillende utstilling i Dhaka, en genial ide som godt kan overføres til andre steder. De er montert på sykler og sykles rundt i byen til steder som “normalt” ikke ville fått se bildene, fine installasjoner er det.
Mitt visum i Bangladesh går ut om en ukes tid, og det var på tide å få ordnet visum til Iran før jeg triller videre. Alle papirer og bilder i en konvolutt sammen med et brev fra festivaldirektøren, Shahidul Alam, som fortalte hvorfor jeg var i Bangladesh. Jeg forstår ikke helt hvorfor slikt er nødvendig, men det er vel en del av etiketten i slike miljøer. Fikk med en guide i CNG’en, eller Tul-Tuk som det hette før den gikk på gass, og kom vel fram til den Iranske ambassaden og paraderte framfor alle på venterommet og rett inn til en jeg tror var sjefen sjøl. Det er med delte følelser slikt skjer, og jeg lar det skje – imperialismens ånd lever i beste velgående og jeg er visst en del av det. Men ikke større del enn at mannen ikke kunne gjøre noe for å hjelpe meg med visum. Alle papirer må sendes til Theran og de bruker 10-15 dager på å behandle søknaden. Innen den tid må jeg være ute av landet her. Men jeg tror, sa han, at du kan få transitvisum på grensen. Tror? spurte jeg.. – og etter en hyggelig samtale om alt mulig annet mente han helt sikkert jeg fikk 7-9 dagers transittvisum på grensen. Så da tror jeg på det.


Comments are closed.