effektiv..

Å si at dagen har vært vellykket vil vel være å ta for sterkt i, men noe har jeg da fått utrettet. Min mann på motorrickshaw dukket opp i ni-tiden og har fulgt meg gjennom dagen. Først til ambassaden, den Pakistanske hvor de med vennlighet ga meg tre stykker papir. Det ene skulle betales i banken med kvittering for innbetalt beløp, det andre skulle fylles ut av en mann med skrivemaskin som satt litt borti gata og det tredje skulle fylles ut ved et annet bord som samtidig hadde stiftemaskin og kunne feste passbildet i riktig rute.

Han som ga meg alle papirene sa jeg også måtte legge ved et “letter of recomendation” fra ambassaden, den Norske, og så skule jeg gå til luke fire.

Min mann med kjøretøyet fant veien til ambassaden, den Norske, og der fikk jeg frembragt mitt ærende med beskjed om å komme igjen før stengetid, altså kl. 16.00, førstesekretæren var veldig travel.
Jeg hadde sjekket ut av hotellet og min , nå venn, sjåføren kjente to gode hoteller til rimligere penger. OK, da drar vi dit. Rommene hadde vindu til trappeløpet og ikke ut, og jeg tror det var noe av det klammeste jeg har vært i. Hverfall ikke siden banjaen (russisk badstu) i Saystroy i Russland i oktober. Dessuten hadde jeg ikke lenger pass, for det lå på ambassaden, den Norske, og dermed kom vi ut av det uten at noen ble fornærmet.
Tilbake til Hotellet og et stykke måltid fra gaten, en time på øyet og ut i trafikken igjen, på vei til ambassaden, den Norske. Der var ikke papirene ferdig og det er kanskje ikke rart jeg havner i kommunikasjonsproblemer med de lokale her, når jeg ikke klarer formidle mitt ønske til en felles vestlending på andre siden av glassveggen.
Jeg tror det faktum at jeg kjører en bil fra Dhaka til Norge er så uforståelig at det ikke finnes noen refferanse i hodene på folk nok til å klare å gripe det, og dermed oppstår det underligheter. Men før fire var jeg uta av kontoret med brev i hånden, både til ambassaden, den Iranske, og til ambassaden, den Pakistanske, så får vi se i morgen tidlig den dag hvordan dette går.
Kamera er uten batteri, så det finnes få bilder til dette, men rommet mitt er med og et måltid på sengen.. Min venn, sjåføren, merket nok at humøret ikke var helt på topp, så han foreslo litt turisme og India Gate ble en stopp, og The Parliment et annet stopp før vi stoppet for godt ved hotellet igjen og fire modne apelsiner.
Jeg lurer på hvorfor det er slik med meg at slike bygg og merkesteder er meg totalt uinteressante, har alltid vært det, og jeg har ikke noe ønske om å se slike steder i fremtiden heller. Aldri vært et ønske. Men jeg syns disse rare små landsbyene langs veiene er fine og noen ganger kan jeg stoppe bare for å sitte og se. Ikke bare i India, men de fleste andre steder jeg har vært også.
Sånn gikk no dagen, og min venn på kjøretøyet lovet å stille kl. 08.00 i morgen for å kjøre meg til ambassaden, den Pakistanske.


Comments are closed.