triviell øvelse

Når jeg ser meg selv i speilet er jeg ikke sikker lenger på om vegetarkost er noe for alle. Det smaker godt, det er ikke det det står på, og fyller gjør det også. Men i denne kroppen ser det ikke ut til at det gjør noe annet enn akkurat det. Smaker og fyller. På begynnelsen av 80-talet da Mario som er på torget i Tønsberg holdt til i Oslo, kjøpte jeg et belte av ham. Dette beltet vitner om opp og nedgangstider i livet på mangen vis, og det er lenge siden hullene jeg nå frekventerer var i bruk. Jeg har hørt det finnes grønne vekster som inneholder proteiner, men den kunskapen har jeg ikke og skulle jeg farte byen rundt etter kikhostnøtter og andre ting som har dette stoffet man lever av i seg, så er jeg redd jeg kun ville bruke den energien det evt ga i letningen. Så jeg hiver innpå med stekt ris og grønnsaker sammen med “butter-nan” og skyller det ned med vann.
Men det fins bananer og apelsiner og det er fint. Dersom jeg skal kjøpe bananer, får jeg fire stykker for 10 rupee, mens min nepalesiske venn som jobber på hotellet kommer tilbake med 5, hver gang. I dag skulle jeg kjøpe noe pyntegreier og min venn bestemte hva og prisen var 250,- Nepaleseren kveste i og jeg betalte 150. Så fant jeg en liten sak til 150,- kjapp ordveksling og kvasse blikk og jeg betalte 80.- Jeg har en fornemelse av at slik er det med mye. Og det er ikke så viktig heller, men jeg ser jo at jeg kunne kjøpt flere slike pyntegreier eller noe anna, men jeg trenger det ikke. I Marokko lærte jeg at vår mann der at når jeg handler skal jeg selv bestemme meg for hva jeg synes er en OK pris for den varen jeg står overfor, og så se hva tilbyder sier. På et sted møtes vi. Her nede er prisene slik at det vanskelig å tenke seg det hele billigere før handelen starter, så jeg betaler det de forlanger. Jeg er fornøyd og det er de også, samtidig som de kanskje tar med seg den bonusen det er å ha “lurt” en rar utlending.
Tittelen på dette stykket er øvelse, og nå har jeg kanskje glemt hva jeg tenkte på, siden jeg ikke gikk rett på og fortalte at jeg fremdeles er i Delhi og venter på visum til Pakistan.
Jeg har regnet ut at jeg de siste fire døgnene har brukt 25 minutter i aktiv handling ved ambassaden, den Pakistanske for å få ordnet dette, samt en liten time i ambassaden, den Norske for å få et brev som skulle med søknaden i ambassaden, den Pakistanske. Resten har vært en øvelse i tålmod, fylle tiden og hodet med noe konstruktivt og tenke at det er bra jeg er alene om dette. Det er ene og alene min egen feil at jeg ikke var oppmerksom på at visumet gikk ut.

Akkurat nå er jeg min største kritiker og forsøker å være min beste medspiller. Spille seg selv god er en øvelse det også. Men alt dette er jo trivialiteter, slik en barnehånd er det, livet, kjærligheten og døden, trivialiteter, ikke sant, Olav?

Mannen på intervjuet ved ambassaden, den Pakistanske, flirte og lo da jeg fortalte jeg var alene i bil på vei hjem og han mente jeg ikke trengte 30 dager på veien gjennom landet hans. Sant nok, svarte jeg, men det er fint å kunne stoppe innimellom og se på fine ting. Jeg gir deg 3 uker, OK? og du kan hente det her i morgen kl. 10.00
Så fra nå og noen dager fremover: – no news is good news!


Comments are closed.