det går så bra så

Først et bilde fra kvelden før avreise og uterestaurantene i Lahore der hotellverten innviterte til middag etter nettcafebesøket. Det finnes flere gater som dette.
Vi kom oss videre dagen etter, Briten Sam og jeg. Med guide gjennom Lahore trillet vi videre mot sør og byen Multan. Det gikk ikke lenge før jeg skjønte at dette ikke gikk. Hans fartøy fikk ikke større marsjfart en ca 60 og jeg ble lei av å sitte bak og spise bananer. Da han måtte ta en liten pause trillet jeg videre med avtale om å møtes ved en restaurant ved neste store by, altså Multan. Jeg spiste alene og trillet videre inn i solnedgangen og støvet på veien mot elven Indus. Jeg skal ikke si det er vanlig, men jeg sover ofte på bensinstasjoner. Der stopper også lastebilene ofte for å overnatte, samtidig som det er døgnåpent og vakthold. Like ofte tar jeg et bilde av dem som jobber der og gir dem en kopi. Jeg har sluppet opp for farger på printeren så det blir svart-hvitt.
Som så ofte før sa jeg: May I take a photo? De svarte gladelig som så ofte før at Yes, please, og en eller annen tenkte: May I take your camera? Og som tenkt så gjort.
Jeg må nok si at det ikke er like enkelt å være spontan i fortograferingen med en stor Nikon som med en liten Canon G10, det var numer to.
Utpå dagen etter tok jeg igjen min venn Sam, Briten og vi utveklslet klemmer og lykkeønskningner og litt info om veien videre. Jeg skulle til Quetta og rekke den iranske konsulatåpningen neste morgen. Han skulle forsøke møte meg på veien mellom Quetta og Dalbandin på veien mot Iran. Jeg la i vei, og det siste jeg har hørt fra ham er at han hadde motortrøbbel i Jacobabad. Etter det har ikke Telenor tillatt meg tilgang til pakistansk telenett, verken via norsk eller pakistansk sim. Håper han skjønner jeg er her, slik vi har snakket om.
Jeg rakk konsulatet i Quetta, og var ganske ør der jeg sto etter ca 700 km og bønnfalte om visum på dagen. I Dhaka sa de 10 – 14 dager, men jeg kunne få transitvisum på grensen. I Lahore sa de samme dag, men det viste seg at det tok 4-6 dager og de skulle overføre visumet til Quetta slik at jeg fikk det der. I Quetta hadde de ikke hørt om dette, så jeg måtte fylle ut nye skjema og jeg så for meg fra 5 til 14 dager i byen.. Jeg gjorde så godt jeg kunne og fikk det hele ned til 6 timer og en venn bak i lokalet som kunne mist begge språk fik det ned til 45 minutter. Jeg har transittvisum med bilde på i 7 dager.
Så var det ut av byen med politieskorte – igjen – og de kjører ikke akkurat kjappest. Den ene ble borte bak meg og to eskorter senere kjeftet fordi jeg hadde kjørt i fra dem.. Jeg har ikke bedt om slikt og fant ut jeg fikk bare fortsette å kjøre som jeg selv ville, og de fikk følge med. Min venn Sam, Briten kjører fortere. Men det gir meg tid til å se vårens anmarsj inn i ørkenen.
Det er ca 400 km fra Quetta til Dalbandin, og underveis kjente jeg at bilen ikke var som den har vært og Sam kunne meget gjerne ha kjørt sammen med meg. Jeg klarte 60 på tredje gir, 70 på fjerde og den holder nesten 80 på femte. På veien nord fra Jacobabad fikk jeg antakelig dårlig drivstoff og dette var dråpen som fikk begeret fullt, eller rettere alle filtre fulle og alt har tettet seg samtidig. Jeg har en misstanke om at de ikke sjeket drivstoffsystemet mitt på servicen i Dhaka. Det har vært en del anleggsveiskjøring den siste uken og støvet som dekker bakken er så fint og tykt at det nesten ikke er til å tro. Lastebilene setter seg fast i bakkene og kommer ikke opp. De sklir som om det var snø. Dette støvet trenger seg inn over alt, i maskin og ellers i bilen. Jeg har skjeldent kjent meg så skitten som nå. Hjelper ikke med vann omtrent, det sitter i porene og i alle plagg.
Jeg holdt jevn fart i disse tre girene hele veien og mistet eskorten underveis likevel. Det ble stopp og innskriving i mantallet på flere sjekkposter, men ingen foreslo eskorte lenger. I Dalbandin fikk jeg igjen sove på bensinstasjon og trillet videre neste morgen i den tro jeg hadde 160 km igjen til byen jeg skulle møte Sam, Briten. Jeg valgte å kjøre gjennom byen, den samme, oppdaget jeg som jeg hadde overnattet i på veien sør etter å ha krysset inn fra Iran og møtt haikeren min som ville ha kamera mitt. Så her er jeg nå, samme hotell, samme rom, samme folkene og de samme gode ovnsbakte brøene fra mannen fra Afghanistan. Jeg er heldig.
Mitt motortrøbbel jobbes det med. Alle filtre som finnes er renset og skyllet etter alle kunstens regler og det siste, som altså ligger nedi drivstofftanken av alle steder, (skulle tro det var en fransk bil jeg kjørte..) jaktes det på nå. Men først må 70 liter drivstoff ut, tanken skrus ned og filter og enellerannen “feeding pump” finnes. Dersom denne pumpen er gått i stykker skal de finne en fra en Toyota Land Cruise, Land Rover-deler er ikke å oppdrive. Dette er mitt bidrag til barnearbeid.

Mekanikeren ordner de kompliseret tingene og ungene demonterer og sorterer og vasker skruer og annet. Men de sitter og følger med når det vanskelige arbeidet kommer og mekanikeren som er Afghaner, peker og forklarer og de lytter. Snart er det deres tur og det fine flere enn mangen nok dårlige biler i dette området. Og skoler finnes ikke. Det er ikke mangen generasjonene siden det fungerte mye på samme måte i landet jeg kommer fra.
Det siste jeg hørte fra mekanikeren på vei derfra i solnedgangen var – don’t worry, han hadde vel sittet og studert ansiktet mitt, så jeg gikk og fikk meg en trøstebarbering med øynene lukket.
Jeg hadde vel trodd jeg skulle fått lastet opp dette alerede i går, men datamaskinen til hotelleieren går dårligere enn bilen min. En som jobber her skal ta meg med til en kompis som har rask nettilgang. Så får vi se.
Dagen har vært full av mangen ting jeg ikke helt klarer sortere ennå. Jeg har vandret mellom verkstedet og hotellet i uro og observert mekanikerens ro og blitt beroliget. Jeg har kjent på egne dårlige sider etter hvert som jeg har blitt sliten og sulten og ikke oppdaget det tidsnok. Kanskje ha det et navn også, et slags reiseslitasjesyndromettelleranna? Arroganse, inntoleranse, utålmodighet, hovmod og anna ufordragelighet har skiftet på å komme til orde. Og mine gode hjelpere har stått på like trutt og jeg ber om unskyldning til stadighet. Jeg er like ille ute på gaten der folk roper og ler etter meg, jeg knurrer og glefser tilbake. Jeg er visst ikke laget for slik oppmerksomhet, og bedre har det ikke blitt etter hvert som tiden har gått og overskuddet har dalt. Jeg får meg vel en på tryne snart…
Men det ble jubel i leiren da motoren endelig startet og gikk bså de på tomgang og i fullt turtall. Gutta forlot arenaen til lyden fra minareten i solnedgangens glød. Og over det hele lyser en nesten full måne i kald kontrast. Det er fint og jeg er heldig. Ny pumpe og noen rensefiltre skal monteres og regningen er allerede presentert og i morgen er det bankbyråkratiet som skal testes. Jeg lover jeg skal holde humøret under kontroll.

Det ble biltur, eller rettere drosjetur på meg, hele veien tilbake til Qetta og minibankene der. Altså det var over 300 km til naermeste feeding pump for den slags.

Men våren er her, og det hele ser lysere ut i dag enn i går.. Skal sove på muslimsk hotell i natt sammen med min gode hjelper Jahangir Khan.


Comments are closed.