Et kjøpesenter like utfor sentrum av gamle Vilnius hadde overlevd tidens tann i fem hele år, og til tross for global resesion måtte det feires med prakt. Ikke mindre enn med et innleid
symfoniorkester, solist og mye anna ståk. Hele natta til endes og utpå morgekvisten tok det. Med 30% rabatt på alle varer pluss litt til og “drinks on the house” – happy hour og shopping hele døgnet (kanskje er det en og samme ting?) Det minnet om noe greier på 80-tallet i Norge.
Vilnius ble ikke helt som tenkt. (ikke det at jeg planlegger og tenker så mye..) Min venn Ulfas som jeg ville ha med i prosjektet holdt kurs, hadde langt sin norske telefon hjemme og bodde på hotell. Jeg ventet og ventet og han hadde misforstått og trodde jeg skulle kommer senere og ringte meg da jeg vel hadde passert grensen til Lativa. Jeg er vist ikke så god på venting. Særlig ikke når jeg ikke vet hvor lenge. Tror kanskje disse “endeløse” ventingene i Dhaka, Dehli, Waga Border, Dalbandin og til slutt sør i Serbia har gitt meg en liten knekk. Da jeg endte opp med to dagers venting i Vilnius, gikk sikringen, veggene voks inn rundt meg og jeg fikk akkurat tatt et nytt bilde av vertskapet til prosjektet mitt før utferdstrangen ble uutholdelig. Alt på grunne av en missforståelse og en forlagt mobil. Men jeg skal nok finn Ulf igjen en annen dag, jeg.
Så bar det gjennom skogene mot og inn i Latvia og Valmiera og en Camphill Landsby 120 km nordøst for Riga. Endelig skal jeg få mine latviere som jeg ikke fikk på veien sør. Her bakes det brød og jeg tror ikke jeg har fått i meg fiberrikt brød som dette siden mitt besøk hos den tyske bakeren i Nepal, og det kjennes som en evighet siden. I går stoppet jeg et sted for å kjøpe meg noe mat. En baguett, litt juice, nøtter og en sjokolade. På vei ut på veien igjen bestemte jeg meg for å stoppe og spise der og da. Jeg løftet
blikket og oppdaget at jeg hadde sittet og spist suppe på samme stedet i oktober 2005 på en annen reise. Noen ganger kejjes det som jeg kjører i en uendelig rekka av 8-tall, sirkler som krysser hverandre stadig vekk og blir sløyfer og knutepunkt på veien mellom steder jeg har vært før. (var den til å forstå, da??)
Det er rart med denne tiden som går, i dag er det 28 mars og det er fire måneder og fire dager siden jeg trillet fra øya i Norge og alt lå framfor meg. Det gjør det jo på et vis nå også, men hele denne perioden er blitt til ett sekunds følelse av noe, om jeg ikke skal bruke ord på det, men kun kjenne etter. Hver lange time, dag, uke og venting er borte og kun fornemelsen sitter igjen. Tid er en underlig greie, alt ligger framfor meg, det som var, ligger inni meg.
Hmm.. jeg tror jeg skal holde meg til det helt praktiske de neste dagene. Fotografere, kjøre bil, ta en ferge, kjøre litt til, gå til tannlegen og se til å finne ungene mine.
Jeg håper på medvind siste stykket.