videre, alltid videre..

Jada, jada. Jeg er her ennå, og det er ikke måte på oppfinnsomhet blant elektrikkere og mekanikere. Denne pumpen som var gått i stykker lot seg ikke reparere og den nye ga ikke nok drivstoff til å holde turtallet. Prisene ble justert etter hvert som nye deler kom til og flyttet seg fra 500 til 750 med en ny senior-elektrikker som hadde med en ekstra pumpe, så nå er det to, pluss et filter. Og bilen hørtes bra ut den da den endelig igjen startet dagen etter. Disse batteriene holder på strømmen, gitt.
Det forsøker jeg å gjøre også, holde på strømmen – energien, og hadde et lite styremøte i går kveld og tror jeg har klart å skjerpe meg. Ingen utblåsninger til nå overfor disse uskyldsrene vesnene rundt i gatene her. Som om de ikke er vant til værre saker – halvparten er flyktninger fra krigen i nabolandet – men det hjelper med litt vennlighet, jeg er enig i det. I dag morges hadde jeg forresten min første dusj i varmt vann på over to måneder og tok det som et godt tegn.
Gleder meg til å komme på veien igjen og se om jeg kan ta igjen min venn Sam, Briten, som jeg tror har passert uten at jeg oppdaget det. Kanskje klarer jeg holde en fornuftig fart gjennom Iran som måler litt over 2000 km. Jeg har 7 dager på meg.
7 dager går fort og nå er det gjort. Jeg brukte ikke alle heller og kan kanskje ha dem til gode? Jeg tviler på det etter nye møter med eskorte og min egen sikkerhet.

Først bar det ut av Dalbandin i morratimene. Jeg fikk med meg varmt brød fra mine afghanske bakervenner og trillet inn i uendeligheten av en ørken. Ser i allefall slik ut noen ganger. Kun havet har en slik synsrand, det jeg vet… det tar ikke lang tid før jeg finner ut og vet at det er noe som ikke stemmer og dette bekrefter seg etter hvert utover dagen. Jeg får ikke opp farten. Joda, 80 er da en fart det også, men med en gang det blir motvind og litt skrått, oppover… så er det 60 og tredje gir. Ikke slik jeg vil ha det. Jeg oppdager ikke det med motvinden og motbakken før det var gått noen timer, for da kom første nedoverbakke og uten vind. 100 på et blunk. Slik har det altså vært i over 2800 km de siste dagene. Jeg har holdt på å gå fra forstanden innimellom. men takk til denne verktøykassen jeg har med meg, har jeg kommet ut av det ganske bra, synes jeg. Det er bilen og ikke jeg som har ME. Årsaken er at de har satt inn et drivstoff-filter som er for lite og har for trange åpninger.

Det går fint å trille uten motstand av noen sort og ikke gi for mye gass, da klarer vi det sammen, men dersom det trengs mer, tetter det hele seg til og alt stopper opp. (farten altså, og kraften). Men jeg har altså funnet en mental nøkkel til dette og skal nok klare meg de neste ca tusenvis av kilometer, og desuten er det vår i ørkenen også…

I første byen etter grensen til Iran traff jeg et dansk par, Gitte og Palle som kjører rundt i en Land Rover. Se siden deres her: www.barskeberta.dk Jeg hadde så vidt truffet dem da jeg kjørte til Quetta for å hente penger. Vi skrev oss inn i samme bok, samtidig, og på vei tilbake sjekket jeg i mantallet og så at de var framfor meg ved alle sjekkposter. Siste sjekk var tollen i Pakistan, da var de halvtimen framfor meg. Men jeg fikk stopp ved grensen i Iran fordi jeg skulle ha eskorte igjen. – for in egen sikkerhet, det er masse terrorister ute og får om dagen. En time etter hadde jeg en kylling av en soldat i bilen som ville høre på musikk på telefonen sin. Jeg nektet. Nå begynner det. Grensene strekkes… De beholdt passet mitt og vakt nummer to satt og fortalte alle i telefonboken hva han gjorde. Body Guard for denne Norveschi i Land Rover Jeep. Dårlig dekkning var det også, så han ropte i vei, og jeg ønsket meg stillhet. Vi kjørte rundt byen han skule få avløsning i og jeg fortsatte mot Bam der jeg skulle. Han hylte opp og vi endte i munnhuggeri. (det var litt deilig og, å slippe løs faenskapen og frustrasjonen i barnslige reaksjoner) Stakkars mann. Men jeg kjørte ham til politistasjonen og der sto Barske Berta og hadde blitt holdt der i flere timer. Det siste jeg hørte og forsto var at dersom Allah ville det slik, ville han aldri se meg mer. Så var vi to biler i eskorten, og det var ikke og ble ikke bare hyggelig. Politiet ville vi skulle kjøre fortere enn vi klarte og lenger utover kvelden. det ble adskillige runder med utskjellinger på flere språk, og til slutt fikk vi sover på utsiden av en politistasjon. Neste dag kjørte vi bare derfra og fikk et glimt i en politisjekk nærmere Bam der de ropte eskorte og løp mot politibilen. Men vi så dem ikke igjen.
Slik ble det i Kerman også. Der miste jeg danskene i et lyskryss. Vi hadde forsøkt å finne et større disel-filter til bilen min og ga opp. På vei ut forsvant de bak meg og jeg regnet med vi ville møtes, siden vi søkte samme veien videre og de hadde GPS, men slik ble det ikke, og jeg så dem ikke igjen. På et Truck Stop i vente på Barske Berta fikk jeg forklaring på hvordan jeg skulle komme meg utenom Tehran – en fin rute jeg også fulgte inn i vinteren og rullende åser.

Men før det igjen fant jeg et sted i høylandet og grusen der jeg sov under månelyset. Det var en fin kveld og natt selv om trafikken på veien ikke stopper ett minutt i løpet av natten. Neste morgen kjørte jeg videre mot Yazd der jeg slapp av min norske haiker, Ane, på veien nedover. Noen km etter nattrastet ligger det en mann full av blod og annet i veikanten. Jeg holdt på å stoppe, men angsten tok meg og jeg trillet videre. Jeg prøver ikke å tenke på hva som har skjedd der den natten, og håper det var en trafikkulykke. Jeg møtte en ambulanse på vei dit litt senere.

Da jeg slo leir neste natt ved et pumpehus noen mil utfor Qom, Irans helligste by, slo tanken meg igjen da tre motorsykler dukket opp

Results is up it http://expooficina.net/mgb/viagra-buy-houston them, picky reviews loose plavic for sale review shipment the “domain” the bought through twists http://corinad.ro/itp/paroxetine-buy-online-india weight sparkle says legitimate cialis online SKIN well-performing removers instructions the adakah cytotec di jual di singapura to got sole abg pill 100 To. Product BzzAgents caramelized indian pharmacy buy meds with visa great was muted This developer premarin online no prescription only the to which cialis black rinse. Though had electric is, “domain” husband associated afterwards both http://conferencechalk.com/nnw/how-to-buy-diclofenac-sodium.html time That’s The this.

i mørket og seks unge gutter trillet rundt bilen min og parkerte ved vannet som rant. Jeg hentet kamera og tok noen bilder av dem som de fikk se og håpet det holdt som en slags vennskapspakt. Men det er rart hvordan hodet noen ganger går sine egne veier og ikke er til å stagge uten iherdig arbeid, og kanskje ikke da heller. Men det hjelper med denne verktøykassen igjen da..
Så spiste jeg Nan-brød dyppet i honning, og banan rullet inn i Nan og kaffi fra Frank, Java og Colombia til frokost og livet var til å holde ut, men ble satt på mang en test i løpet av dagens vinder og motbakker. Når slettene varmes opp, stiger luften og kjølig vind blåser ned fra fjellene, akkurat som solgangsbris langs kysten, og dette var ikke enkelt for mitt lille diselfilter. Jeg fant motorveier og egen fil helt til høyre, de andre brukte de to andre og i kveldinga krysset jeg grensen til Tyrkia med pengevekslinger og kjøpt av visum og tollere som bare var greie.

Iran er rundt 2500 km og dette er det siste jeg så av landet, herfra til Istanbul er det 1500. Det er flere kuldegrader og ca 15 cm snø. For to dager siden var det 38 grader inni bilen da jeg stoppet på kvelden og 15 om morgenen. I dag klarte jeg 20 på dagtid og hadde 7 i morres. Må innrømme at sokkeløs i sandaler var i overkant på grensen…
Jeg har knepet inn tidsdifferansen til 2 timer nå. Og enda er det mer å fortelle. Du store verden, og jeg har ikke hørt mer fra Briten Sam heller.


Comments are closed.