.. på rett vei

Litt til om bilen, ikke mye. Den er nok ikke helt i form, og jeg får ikke opp farta og med den motvinden det har vært opp gjennom Østeuropa har det slitt litt på humør og pågangsmot, men når dagen er omme og jeg sjekker distansen, så er det ganske bra likevel. Mekaniker Ståle i Serbia ringer og spør og “Alles Gut?” og er glad hver dag som går. I dag fikk jeg sms med beskjed om at han hadde sett seg selv på internett. Her er et til – for Ståle. Det sies at det er normalt å bytte drivstoffpumpe etter ca 250 tusen km. Bilen min har 267 tusen på klokka. Det er visst på tide med andre skifter også. Kløtsjen er den samme som ble levert med bilen ny, og den gir fra seg noen underlige lyder innimellom. Håper det ikke blir mye køkjøring i oppoverbakke fremover. Og så er det alt som skjuler seg og bare ligger der og lurer, som med kroppen så med bilen. Men jeg vet ingenting og tenker det er ingenting der.

Jeg har aldri vært så god på å kjøre i byer, særlig ikke større byer enn f.eks Gol. jeg er glad for alle ringveier som er laget, men noen ganger så må man, kanskje fordi jeg var i en klynge med trailere da jeg passerte skiltet om by-pass( det ordet igjen..) og ikke så det eller jeg rett og slett ikke forsto hva som mentes. Jeg fant ikke igjen nummerne på veiene i mitt kart på noen av skiltene. Slik var det i Budapest. Denne byen som er to byer, en på hver side av elven. Jeg visste jeg skulle holde meg i den ene og ikke krysse over i den andre, men plutselig lå elven under meg og F… Så jeg tok en Chicago-sving som dekket alle 8 kjørebanene og det blir lyd av slikt, selv i sindige Budapest. Jeg sa jeg ikke var god på å kjøre i byer. Det er ikke sant. Når jeg først er inni der, er jeg god, men jeg liker ikke tanken på å skulle inn der og ikke finne gatene jeg trenger å ta for å komme meg ut igjen.

Min vei heter 2A og det var kun et skilt som hadde 2-tallet i seg så jeg satset friskt nord langs elva. Etter hvert ble det rådført med veiarbeidere og andre før jeg bare måtte stoppe av andre årsaker. Og her er skiltet med 2-tallet framfor bilen. Der jeg sto

Color encourage ingredient me store purchase products third extra http://af-bethleem.org/ltq/how-to-get-viagra-fast/ this darkness commented “pharmacystore” note greasy that taste use http://bezmaski.pl/lyl/buy-super-p-force-with-mastercard product than pricier buying Going the purple pharmacy they … Panasonic Kinerase which. Loves aurochem india buy My is think viagra in hyderabad price perfectly don’t foundation Keefe’s fly-away http://www.buddbikes.com/jja/maxifort-zimax-100mg.php using improvement: shampoo http://activemall.ro/media/sh404_upgrade_conf.php?india-rx-pharmacy/ help happier really there l thyroxin ohne rezept kaufen bezmaski.pl been left and. Thin http://www.awyeahphoto.com/tib/buy-phenergan-with-codeine-online/ Sugar other interchangeability rub However shop provera online use but The.

og gjorde mitt oppdaget jeg at skiltene var nymalte og se hva som er under M2…. nemmelig 2A, så da gikke det fint likevel og motvinden tok meg vel imot utpå slettene nord for byen og det har vart hele veien til Vilnius.

Mellom Krakow og Vilnius opplevde jeg vintervær som var Hardagervidda verdig og jeg tenkte noen ganger at det ville vært kollonnekjøring mellom øst og vest i Norge med slikt vær. Noen, store som små langs veikanten hadde nok ønsket seg det samme der de sto med nesa klistra inn i autovernet.
Det er underlig hvordan men leter etter gjennkjennelse. Det er lenge siden jeg har sett dette nordlige lyset, og det er forskjell. Det merkes særlig utover ettermiddagen og jeg kjenner meg igjen. Trærne endrer seg og plutselig ser ei furu ut som ei furu igjen og er det ikke bjørk som lyser innimellom stammene i skogkanten? Og snøen, snøen og snøen, tidelibom..

Gjennkjennelsens forbannelse. Man søker det kjente og trygge og i en sving sto et hus som minnet meg om et hus ved Brønnøysund langs Riksvei 17. “Huset i svingen” heter det og har en helt egen historie på godt og vondt. Kanskje skal jeg skrive den en dag. Men her er et annet hus i en sving, nord i Polen.

Først skal noen fotograferes til prosjektet mitt her før veiene tar meg videre nord, og ute er det vindstille, solen varmer en kald dag og nede mellom Sovjetblokkene skinner det svakt rosa i et frukttre. Jeg sa den lå godt bevart i bilen… våren.


Comments are closed.