tidelibom, det er det det gjør..
I går så jeg en Linerle vippe med stjerten, en flokk Stær, en gjeng med Viper og en haug med fruktrær i blomst. I dag så jeg en stork i et rede på toppen av en stolpe og enda flere fruktrær i blomst. Jeg så folk ordne i hagene sine, klippe grener av trærne sine, luke i åkrene og strø jødsel over jordene sine. I dag satt jeg på en sten ved ei furu og så at kaffien min blei ferdig til å drikkes. Takk, Frank for beste vare.
Men aller først sto jeg opp og ble spandert frokost på av gutta i kantina. For det må neste kalles en kantine, restauranten på bensinstasjonen jeg overnattet på. Tyrkere har sans for det storslåtte, og med det mener jeg digre rom
fulle av bord og nesten uten folk. Maten var god, teen også og markedet hadde mye av de rareste ting. Utenfor sto bilen og frøys. 3 minus i dag, ikke 7 eller 14 som forrige dagen, Men likevel kaldt nok til at vann fryser, og det er fremdeles vann i diselsystemet mitt. Jeg var ganske
spent på hvordan starten ville bli. Den startet ikke – på første forsøk, så jeg lot den kinne litt og sakte, sakte, tok den selv fatt og begynte å gå, om enn noe urolig og sakte. Jeg trillet til pumpene som dagen før og fyllte tanken. Fatalistisk i innstillingen og tenkte jeg skulle gjenta de samme prosedyrene fra dagen før. Eurodisel, takk.
Så rolig ut på veien som sist og etter 2.5 km roet kroppen seg og jeg tenkte at dette skal gå fint. Jeg valgte en annen vei enn hoveveien via Ankara og dro lenger nord der jeg visste det var færre fjelloverganger. Likevel var jeg oppe i over 2000 m to ganger, minst. Og maskinen og jeg klarer oss godt sammen. Men ikke bedre enn at jeg velger å ikke sove ute i skogen et sted, jeg må ha tilgang til vei og mulighet for mekanikere. Sammen med våren er det jo snøvær også, og slik skal det være, her som i Norge. Her er det i mars, i Norge er det stort sett april som byr på slikt.
Jeg har spiste en kylling-kebab på en kafe som eneste gjest og kokken sto ute i solsnøføyka og grillet kjøtt og tomater, kun for meg, før han gikk løs og mekket på motorsykkelen sin igjen. Jeg har kjørt forbi steder jeg har vært før. I 2005 forsøkte jeg også å kjøre meg en tur til østen, men snudde i Iran for kroppen ville ikke så lengt som hodet hadde tenkt, og noen av stedene husket jeg igjen.
Det har vært den beste kjøredagen på så lenge jeg kan minnes og kanskje skal jeg klare å komme meg til Europa i morgen. Det er underlig hvordan det meste sitter i hodet og hvordan det kan justeres eller det justerer seg selv etter hvert som det unormale blir normalt – altså slik er det nå, og det er ikke noe du kan gjøre med det, Tom, så sitt her i denne farten og la være å se på klokka eller speedometeret eller avstandene til neste by. Slutt å sett deg mål for hvor langt eller hvor lenge, så en dag er du der du tenkte du skulle til. Enkelt, hva? Neida, men slik er det blitt etter disse dagene bak rattet. Denne verktøyskassen jeg fikk av Geoff (se link øverst på Gode Hjelpere) fungerer og jeg bruker den hver dag.
Det er fremdeles kaldt ute og kanskje frost i natt, jeg kan ikke si jeg er trygg på kjøretøyet, men jeg er trygg på at jeg skal håndtere problemet om det kommer. Vi får se i morgen tidlig.