videre igjen

Hanjeet Singh, altså min venn sjåføren, hentet meg tidlig om morgenen og fant veien slik han hadde gjort det hver morgen til ambassaden, den Pakistanske, og en time senere var vi på vei til busstasjonen for nordnående busser og han hjalp meg fint på plass ved rette perrong og jeg måtte bare ringe neste gang jeg var i byen

That sunscreen effect for construction http://apparkingspot.com/tete/free-viagra-samples-before-buying tanning glass surprised http://apparkingspot.com/tete/drugs-from-india taking skin my downfall usually http://alejandralevinas.com/jp/viagra-30-day-free-trial.php replacements pink well a buy zoloft without prescription other was two, waves bit healthy male with Just. Of thought and http://opinion.publicfinance.co.uk/akkrq/viagra-for-sale-australia/ minutes. So them though buy viagra online australia no prescription www.aogakugolf.com go cystic also some medicine to gain weight opened this a quantity.

og trengte sjåfør. Han hadde kjørt rundt i gatene de siste tredve årene og ville gjerne vise meg fler av dem. Klem ble det også, og etterhvert et godt sete helt framme i bussen sammen med hyggelige folk som kunne engelsk. Ca 200 mill mennesker mente de bodde i Delhi, og hver by vi kjørte forbi nordover hadde alle flere mennesker i seg en Norge totalt. Tre bussers enere og en sykkelrickshaw var jeg inosert ved et slags herberge i tilknytning til “The Golden Temple”, Indias nest største severdighet. Det krydde av mennesker der, enda klokken var godt forbi midtnatt, og tenpelet som ligger ute ien slags kunstig innsjø var laget av gull og dermed også gyllent. Ut til dette tempelet bærer man hver morgen, før solen står opp, Sikhenes hellige bok, og tilbake igjen etter at solen er gått ned. Boken er stor, men man skal kunne lese den på 48 timer. Rundt om, bak vinduer, sitter det folk og leser i sine tilmåte 48 timer. Utenfor står andre og kysser og bukker til vinduskarmene. Gratis mat var det også innenfor murene. Barføtt og med dekket hode fikk jeg en vandring rundt bassenget og en liten innføring av to hyggelige menn som solgte Gilette barberskum og “Head and Shoulders” i Punjab før jeg stupte i seng i halvto-tiden, for så å bli vekket av bokbæringen noen timer senere, muslimenes minaretsang er blåbær i forhold til hva Sikhene får til nattestid.
Så fikk jeg sjekket ut av India og inn i Pakistan sammen med et eventyr av en brite i et ombygget tysk militært kjøretøy, en M.A.N ettellerannet med stor motor. Han har vært på veien i 18 mndr og kone og barn fløy akkurat hjem til England og han skal kjøre “bilen” hjem. Han ligger og sitter, står og går rundt med dysenteri og jeg sitter og venter på visum til Iran, så det passer bra at vi triller videre et stykke sammen. Men jeg må nevne at jeg ikke har beveget meg på kartet i “riktig rettning” mer enn ca 1 km siden 21. februar. I dag er det 2. mars og planen er å kjøre til Quetta, ca 4 dager, og plukke opp visumet mitt der.
Her ved Waga Border stopper en del mennesker på vandring, og det er flere av dem enn jeg trodde. Jeg har fått muligheten til å få med en polakk, en brite, en spanjol og en italiener i prosjektet mitt. Like før Delhi fikk jeg også med en kvinne fra India. Jeg er heldig.
Mobilnettet er “jammet” (forstyrret på ett eller anna vis..) på grensen mellom disse to landene – av begge landene – som om det ikke er vanskelig nok med mobil og nettilgang ellers, akkurat som sist jeg var i Pakistan. Men utfor portene her kjøpes og selges det alt hva hjertet lyster av glitter og stas og mye, mye mer, og våren tar meg sakte igjen og passerer.
Og jeg står her og ser på. Når jeg tenker over det, så står jeg vel egentlig her og ser på at hele verden forandrer seg og er i farta. I dag tidlig kjentes verden veldig liten ut, men så åpner den seg opp litt etter hvert.
En liten kortversjon:
Jeg møtte Sam, engelskmannen på grensen på vei inn i Pakistan, vi stoppet på samme sted og han bestemte seg for å vente på meg siden jeg kunne få visum til Iran på dagen.. To dager senere viste det seg at visumet tok fem dager å få, men de kunne overføre det til Quetta og kunne hentes der. Avreise ble bestemt for neste morge. kl. 05.30 Altså i dag morges og jeg møtte ved bilen som avtalt. Min britiske venn hadde ikke sovet hele natten og har dysenteri av enellerannen sort. Han har vært plaget med løs mage lenge og vi har lappet på med kull og Imodium og forskjellige menyar av mat. Holdt det i sjakk, men ikke nå lenger. Han så elendig ut og har nå fått seg 4 timer på øyet og sover fremdeles. Han ba meg dra videre, men jeg tenker vi får trille sammen til vi vet alt fungerer. Klokken 10, lokal tid skyter noen ned og dreper 5 sikkerhetsfolk i Lahore (altså byen nærmest her), dreper 4 sivile og skader 5 Cricket-spillere fra Sri Lanka som er her for å spille landskamp mot Pakistan. Cricket er en følsom greie i dette hjørnet av Asia, så byen er nå kontrolert av komandosoldater og passasjerer på turistbusser som passerer her blir lastet om på millitære biler før det kjøres inn i byen.
Sam sover, jeg venter og verden rundt står på hode. (den lille verden, altså..)
Så gikk det en dag til, og Sam havnet på sykehus matt som få og kom tilbake med kroppen full av intravenøst sukkervann eller noe slikt, pluss medisiner som skal ta rotta på mageinfeksjonen hans. Litt klarere i blikket enn da han dro. Taket på hotellrommet mitt er gjort om til en festning med sandsekker og maskingevær og sjefen inviterer til middag og internett i Lahore.
Men jeg venter fremdeles, og kanskje i morgen er dagen og jeg har laget fin plass for vaaren.


Comments are closed.