BILEN, det er den det dreier seg om for tiden, startet som en kule neste morgen og det var ikke mangen minuttene før jeg var på motorveien mot Istanbul. Samme veien skulle ta meg via Sofia til Nic i Serbia, hadde jeg tenkt. Det regnet og jeg oppdaget en varsellampe som lyste. Det er vanskelig å beskrive hvordan det kjentes, i hele kroppen og særlig i mageregionen. Helvete.. 25 km til nærmeste rasteplass. Det er det som er dumt med motoveier, de er som ørkner med oaser spredt utover og du kan ikke noe gjøre før du er i en. 25 km lysende varsel er ikke godt for kropp og sjel. Da jeg endelig kom meg av veien viste det seg at det var varsellampen for vann i drivstoffet som hadde bestemt seg. Tror det må ha vært alt regnet siden den lyste, snart 4000 km for sent. Elektronikk er fine greier. Jeg spiste like godt frokost og trillet fint videre og uten å bry meg om lyset som etterhvert sakte sluknet hen.
Istanbul i regn og Bosporos-broen som skiller Asia fra Europa ble passert i lag med tusen andre biler, klokken var litt over ni. Det samme med slettene mot grensen til EU og Bulgaria. Ikke noe tull ved grensen og fin kjøring til ca 10 mil fra Sofia hvor The Gasoline Girls, Vania og Petya, lot meg sove over på bensinstasjonen deres med opptanking neste morgen. Sofia viste seg ikke, til det lå ringveien for langt unna. Det er fine veier og uttrolig mye reklame i dette landet. Store skilter med all slags unyttighet som skal selges, mest tekniske saker, symaskiner, vaskemaskiner, heisekraner, luksusting og tekstiler vist på svært så lettkledde kvinner. H&M har ikke en sjangs i forhold til dette. Jeg så det første korset langs veien like før Sofia og etter det er det dukket opp flere, slik som på veien nedover, men i landene lenger nord. Jeg tror ikke det har med reklameskiltene å gjøre.
Eg trur eg må ta dette avsnittet i ei anna språkform. Far min og eg jobba på taket på huset eg og den lille familien skulle bu i. Vi hadde tatt av det gamle taket og la nytt. Timane gjekk og vi hadde fin flyt, taket voks langsetter. Han oppe og eg nede, eller var det omvendt? Hugsa ikkje det, men i andre enden begynte han å brumme og det tiltok. Ka e d no? spurte eg. Ikkje noke, svara han. Kom igjen, ka e d? No har det gått så fint så lenge at noko e gale, svare han.
Sånn omtrent har det vært på denne turen også.
Så var det ut av EU igjen og inn i Serbia. Hadde vel egentlig ikke tenkt å kjøre denne veien, men en titt på kartet i Tyrkia en kveld gjorde at jeg velgte meg hitover. Og her sitter jeg i bilen. 6 km inn på serbisk side, i en garasje der fruen tasser rundt i tøffler og serverer tyrkisk kaffi mens mannen driver på rundt bilen og skifter og ordner med – gjett hva? Drivstoffilter, vann i diselen, en pumpe (fra Pakistan) som ikke virker og det er samme runden en gang til.. Vi har tauet og dyttet og vinsjet oss inn og ut av garasjen flere ganger for å teste, han snakker noen ord tysk og jeg vet ikke helt hva jeg skal si om meg selv. Jeg sitter nå her… og fruen tar hoftefeste utenfor og lager lyder i moll.. Det er over 300 km til Beograd.
Det var dag en i Serbia. Så er det dag to.
Jeg burde vel egentlig ikke skrive før det er gått en dag eller to, men det er ikke annet å gjøre her enn å vente. Ståle, som mesteren heter tasser rundt og rydder etter gårsdagen og fruen, Gine lager tyrkisk kaffi igjen og igjen. Våren kom ikke lenger enn til Bulgaria og bonden forsøkte å brenne bråte i går – det gikk ikke, men han fikk pløyd en grønn Tuborg og en flaske av plast ned i åkeren. Frukttrærne blomstrer ikke, men spurven synger og Ole Brums mest kjente strofe – tiddelibom – gjelder som bare det. I natt er det kommet fem cm hvitt og jeg skulle få oppleve julestemning denne vinteren også. Borti gatene her blinker det i lys rundt et hustak, og det er vårjevndøgn.
I går fant Øyvind i Bilservice i Tønsberg navn og telefonnr til en Land Rover kontakt i Sofia, Bulgaria. De arbeider på lørdager i det landet og der hadde de diselpumpe. En venn av Mester Ståle kjører dit i morges og skal ta den med. Takk, Øyvind, min gode hjelper. Hvordan en slik mann kan permiteres forstår jeg ikke. Det er mulig bilmarkedet i Norge sliter, men om man ikke får solgt nye biler, blir det desto flere eldre som trenger godt håndtverk etter hvert, så mitt forslag – ut med selgerne og la gutta på verkstedet beholde jobben. Jeg heier på Øyvind og kunskapen hans.
Her i landet, Serbia, har de lørdagsfri og heldigvis hadde de ikke pumpen i Beograd, 300 km unna. Da hadde jeg sittet her til tirsdag, minst. Jeg har hatt det med slike fem-dagers ventinger. Dehli og visum, Waga Border og visum, Dalbandin og diselpumpe.. Ja, da den var plukket ut i går kveld, viste det seg at den og tanken var full av sand i tillegg til vannet som var over alt nedi der. Mester Ståle brummer og rister på hodet, slecht, sier han.. Dårlig.
Nå er det hele vasket i varmt vann og gullende rent og mesteren gjør klar for det nye hjertet som skal implanteres. Og jeg er glad for at man jobber lørdager noen steder, som i Bulgaria og på verkstedet til Mester Ståle i Dimitrovgrad, Serbia.
Det er fint at en kompis skulle til Sofia i dag, og vi har vært i banken og tømt en bankomat og vekslet til Euro, for Bulgaria er EU og Serbie er det ikke. Vi har vært på bakeri og spist Bolat og drukket youghurt (surmelk). Så er det å vente.
Kompisen kom tilbake med original pumpe og filter og elle deler er montert, men drivstoffet kommer ikke dit det skal, altså til motoren. Til det, i følge denne mesteren, har Pakistan improvisert for mye og de fire slangene finner ikke riktige inn og utganger. Det er underlig hvordan dette med at mekanikere ler av hverandres arbeider er en universell sak. Dårlige greier, sier de og smiler oppgitt, det er som en stafettpinne. Så er det for håpentligvis Norge sin tur om litt å smile av Serbia. Jeg ønsker meg ikke noen i mellom nå. Mesterens sønn er 30 år i dag og jeg har bedt ham dra i bursdagselskap og ikke bruke kvelden på dette, men gjøre det ferdig i morgen, søndag. Så kan jeg trille videre mot nord. Fint å se på kartet at rett vest nå endrer seg til rett nord, en stund.
Det er tredje dagen og jeg sitter her ennå. Sover i bilen i verkstedet og utenfor dundrer tungtransporten forbi fra Tyrkia og Bulgaria videre til Europa. Det er ikke så mye å ta seg til. Jeg kan ikke serbisk og vi kan ikke godt nok tysk og engelsk til sammen til å kunne diskutere problemet. Jeg velger å holde kjeft og ikke forsøke mene noe i plenum. Men det koker i knotten…
Det er snakk om fire slanger fra en pumpe som virker, via et filter med fire muligheter til koblinger før drivstoffet gir videre til og fra motoren og det høres ut som de går seg vill i teorier på serbisk og jeg kjenner det hele begynner å røyne.
Men de fant løsningen til slutt. Den pakistanske mester hadde byttet om på fargekodene på alle slangene og etter at det var oppdaget var det enkelt, veien ut. Lufting og montering av alt som var demontert.
Ute synger spurvene sammen med lyden av snø som smelter.
Det blir langt dette, men transplantasjonen ble etter hvert vellykket og alle bypaser og utblokkingene gjort. Pasienten fikk sin føde etterfyllt og testet på høy og lav puls. Alt virket som det skulle, mente doktoren. Jeg derimot var ikke enig, men evnet ikke forklare hva det gikk ut på. 10 timer senere kunne jeg ringe en fornøyd mekaniker fra Beograd og fortelle at “alles gut” og han var glad for det og ønsket god tur videre.
Motvind over slettene i Serbia og Ungarn, og sist jeg fyllte målte jeg 1.5 liter på mila og syns det var drøyt, men mannen med pumpene (bensinstasjonen) mente det var riktig mengde disel, 90 liter på 60 mil, kanskje rett når jeg tenker på at det stort sett gikk på tredje og fjerde gir hele veien…
Nå er siste fjellrekke passert og den neste blir den som skiller Vestlandet fra Østlandet når jeg skal “heim og besøke slekta”. Geder meg til det også, men først skal jeg gjøre noen flere portretter til prosjektet mitt før jeg evt tar ferga over til Stockholm. Blei fler solnedganger enn jeg hadde tenkt også, og denne er i Ungarn over Donau?. Og ute har det snødd i høyden i hele dag. Hvor jeg er?? Hehe…. rundt 700 km i snitt de siste kjøredagene tar meg langt avsted.
