Velkommen til Freedom Tracks sider
Jeg er Tom Hatlestad. På denne siden har jeg forsøkte å fortelle om en reise og prosjektet Freedom Track etterhvert som det rullet gjennom to verdensdeler og landene fra Norge til Bangladesh. Begrepet frihet var prosjektets kjerne og en Land Rover Defender, en skinnbok og et kamera var mine viktigste verktøy på reisen.
Møtene med menneskene langs ruten munnet ut i en utstilling i Dhaka, Bangladesh og i Kathmandu, Nepal og planen er at resultatene også skal vises i Norge. Det har vært en eventyrlig opplevelse, og kanskje vises det i ordene jeg har forsøkt å få ned på denne reisebloggen?
Les mine siste innlegg...
Sep
5
2010
Så gikk det fort fire uker, men ikke mens jeg sto i det. Etterpå. Stillheten i uka etterpå og følelsen av hvor kort fire uker er. Fire måneder også. Jeg husker noe av det samme etter at jeg kom tilbake fra turen i april 09. Hvor lenge jeg hadde vært borte, men så fort som det gikk, etterpå.
Underlige paradoksen i opplevelsen av tid. Om den kommer eller går. Jeg liker å tenke at den kommer, men noen ganger merkes det tydelig at den går.
Jeg har i den siste uken måtte la musikken fylle rommet rundt meg og latt den fylle denne underlige følelsen i rommet inni meg. Bob Dylands markante driv i de siste skivene – en reise og historiefortelling. Hører på Van “the man” Morrison sine historier og tilbakeblikk som noen ganger blir som mantra. Slik jeg opplever det, fyller han rommene slik Dyland også gjør det. Det tidløse, gir flyktige øyeblikk bestandighet, og Tom Waits som jeg til stadighet lener meg til, enten det gjelder politikk eller mennesklig forståelse.
Jeg husker gitarsoloer i ungdommen som øyeblikk jeg ønsket aldri skulle stoppe, en slags lykke og rus (uten å være rusa av noe annet) som kunne ta meg inn i evigheten om den ville. 30 sekunders evighet, 60 … 180.. mer? Og så kom knitringen på LP-skiva og hentet meg tilbake. Slik har jeg det fremdeles når Keith Jarrett gjentar Kölnkonserten eller konsertene fra Japan på CD-spilleren. Eller musikken til Eleni Karaindrou fra Angelopoulos filmer fyller bilen eller rommet – Eterity and a day – tidens paradoks.
Fire uker musikk og en uke underlig knitrende stillhet.
Takk og takk for all verdens tilbakemeldinger, nå har jeg forsøkt å legge ut bilder fra de fire ukene i “galleriet”, men hadde ikke tilgang, så jeg legger ved bilde av beste hjelperen, gutungen – Gard, han var så trøtt han husker ikke at han kom hjem den kvelden.
Gutungen skrur og demonterer i regnværet siste kvelden.
Sliten hjelper før vi tusler og kjøper sjokoladekookies for turen hjem.
Comments Off
