Det han virke som det går unna når jeg legger ut tre land slik i toppen, Moldova var også med. Men det er ikke lange strekka hvar dag det er snakk om. Jeg kjørte hovedveien ut av Moldova og så langs grensa til samme land i Romania til jeg kom sør til Galati der jeg krysset Donau. Elven er ganske stor her og det falt meg ikke inn at det ikke var bro over. Det er jo snakk om en elv, og de jeg spurte snakket hele tiden om “Bak”- som da betyr båt, går jeg ut fra etter å ha virret litt frem og tilbake i rundkjøringer med skilting til Harbour, endelig fikk en mann med i bilen som skulle til “Bak”. Tenke seg til. Jeg tok ferge over samme elv i 2005, litt lenger øst – trygg mann, og han skal helt til Bangladesh..
Jeg fikk ikke med meg om “Bak” gikk rett over elven eller om den oppførte seg som en båt. Vi kom om bord og kjørte i land fra siden og sto noe ulikt fra hvordan jeg er vant med fra andre “Baker”.
Donaudeltaet er ganske stort her og omkranset av rikt jordbruksland. Jeg fant meg en åker og parkerte bilen i fullmånelyset oppå en haug, men utenfor syne fra veien. Folkene her ferdes stort sett i biler, men de bruker ennå hest og kjerre, og noen har både en og to hester og gummihjul, mens andre igjen har et esel og ikke gummi på hjulene. Slik skiller man mellom klassene, helt tydelig. De rikeste er de som plasserer korsene langs veien også, ser det ut på, slik som de kjører.
Jeg møtte julenissen litt nord for Varna på Svartehavskysten i Bulgaria, og han vasket bilen min og vi tok gruppebilde. De var ikke høye disse som vasket, så jeg måtte på kne, slik ser det ut, for jeg lovet julenissen og vise bildet til alle. Herved gjort.
Ca 10 mil sørom julenissen fant jeg et sted i skogen og slo opp teltet for første gang. Mildvær med ca 10 grader, men blest og regn. Jeg fant ly og suppe i koppen og neste morgen startet med en omelett på resten av pålegget fra Polen. Kaffi og fine greier. Helt til jeg oppdaget, ca en mil nedi veien at jeg ikke hadde mappen med kortene mine i lomma lenger. Det sprer seg noe rart i kroppen når slikt oppdages, og jeg måtte åpne på snippen litt. Tilbake til der jeg hadde sovet, men ikke noe der, opp med teltet, ikke noe der, sjekket bilen ut og inn og bakken rundt. Frem med kartet. Siste gang jeg hadde brukt det var hos julenissen. Satte meg bak rattet og tok en pause.
Ut med soveposen og ristet den skikkelig. Ikke noe. Varm i kroppen og tenkte på 10 mil tilbake og kanskje ikke. Rista en gang til og der lå kortene i eikeløvet fra forrige sommer.
Så trillet jeg på sør langs kysten og kikket på nybygg hele veien til fjellene begynte mot grensen til Tyrkia. Jeg er glad jeg ikke skal se kysten av Romaina igjen på lenge. Havet er fint, bølgene mot strendene er fine, de gamle husene som ligger helt nede ved stranden i de gamle byene er fine, men resten av plassen er på okupert av en makt som ikke ser ut til å eie selvjustis, verken på smak eller annet. Det vokser seg inn på land fra strandkanten og flere km innover. Land (åker) til salgs over alt og de lover luksus som ingen andre steder på jord.
Nå sitter jeg igjen i en eikeskog og det er stille utenom fuglene som synger, og eikeløvet som rasler i brisen. Det har regnet og vært mørkt i hele dag, og julenissen skulle fått et oppdrag til om han hadde vært her. Men nå er ihverfall saltet fra nord borte.
Her vaskes bilen for alt fra svensk salt til hestemøkk fra trafkkens laveste kaste.
Så bærer det videre mot sør og jeg finner meg to haikere på grensen mot Tyrkia som begge jobber for å redde verdens fugler. De fortalte en fantastisk histore om 500 papegøyer som var forsøkt smuglet fra Bulgaria til Tyrkia. De var innelåst i et rom på grensen til Tyrkia og jobben var å gå inn og få dem med seg tilbake til Romania.. Jeg setter dem av i den første byen etter grensen og kjøper meg mat og alt er velstand. De har skrevet i boken min og blitt fotografert.
Så oppdager jeg at Sir Lucas fra England ikke er med på laget lenger. Jeg har verken lys eller tute.. Det er 2 timer til lyset faller og jeg kommer meg til Yekirdag på kysten i sør. Fra hav til hav. Fant en bensinstasjon som snudde halve regionen på hodet for å finne en som kunne engelsk. Til slutt ble den som ringte en kompis og mobilen gikk frem og tilbake 20 minutter etter kom en elektrikker og Meryem som jobber på stasjonen stelte i stand suppe og pasta. Så ble det kaffi og nå tuter og blinker det i bilen der ute. Jeg skal få parkere bak stasjonen som er døgnåpet. Elektrikkeren driver og “tjuvkobler”. Det blir visst en del slikt på en Land Rover, ser det ut til. Nå skal lyset mitt komme direkte fra batteriet. Jeg har to slike koblinger nå. Ellers går det bra og det er ca 16 mil til Istanbul.
Og her er Hasan som fikset det hele. Jeg skjønner ikke så mye av åssen det virker eller hva han har gjort, men holder det fram og hjem igjen så er det i orden. Haia Lucas. Håper du ikke har mer på lager nå….
Og Meryem som ordnet meg mat uten å spørre om jeg trengte det.
Og her er hele gjengen som sto på og fikk ordnet for meg, ettermiddag-natt og formiddagskiftet på plass.
Så må jeg fortelle at jeg, før jeg dro, fikk skrevet et “brev” som fortalte hva jeg holdt på med og om folk ville stille i prosjektet mitt. Dette fikk jeg oversatt til Rumensk, Polsk, Russisk, Tyrkisk, Litauisk og noen flere språk. Det har vært til uvurderlig hjelp og folk svarer ja og nei omhverandre. fint å ha med, og særlig nå i Tyrkia og neste land, Iran. Takk til gutta på kjøkkenet for all hjelp. Kanskje må jeg spørre om mer om litt. De skriver på på sitt eget språk disse jeg møter og jeg skal presentere det hele på engelsk.
