Underlige paradoksen i opplevelsen av tid. Om den kommer eller går. Jeg liker å tenke at den kommer, men noen ganger merkes det tydelig at den går.

Jeg har i den siste uken måtte la musikken fylle rommet rundt meg og latt den fylle denne underlige følelsen i rommet inni meg. Bob Dylands markante driv i de siste skivene – en reise og historiefortelling. Hører på Van “the man” Morrison sine historier og tilbakeblikk som noen ganger blir som mantra. Slik jeg opplever det, fyller han rommene slik Dyland også gjør det. Det tidløse, gir flyktige øyeblikk bestandighet, og Tom Waits som jeg til stadighet lener meg til, enten det gjelder politikk eller mennesklig forståelse.
Jeg husker gitarsoloer i ungdommen som øyeblikk jeg ønsket aldri skulle stoppe, en slags lykke og rus (uten å være rusa av noe annet) som kunne ta meg inn i evigheten om den ville. 30 sekunders evighet, 60 … 180.. mer?  Og så kom knitringen på LP-skiva og hentet meg tilbake. Slik har jeg det fremdeles når Keith Jarrett gjentar Kölnkonserten eller konsertene fra Japan på CD-spilleren.  Eller musikken til Eleni Karaindrou fra Angelopoulos filmer fyller bilen eller rommet – Eterity and a day – tidens paradoks.

Fire uker musikk og en uke underlig knitrende stillhet.

Takk og takk for all verdens tilbakemeldinger, nå har jeg forsøkt å legge ut bilder fra de fire ukene i “galleriet”, men hadde ikke tilgang, så jeg legger ved bilde av beste hjelperen, gutungen – Gard, han var så trøtt han husker ikke at han kom hjem den kvelden.

Gutungen skrur og demonterer i regnværet siste kvelden.

Sliten hjelper før vi tusler og kjøper sjokoladekookies for turen hjem.

]]> http://www.freedomtrack.no/2010/09/kommer-tid-og-musikk/feed/ 0 http://www.freedomtrack.no/2010/08/mela-og-fredag/ http://www.freedomtrack.no/2010/08/mela-og-fredag/#comments Fri, 06 Aug 2010 20:35:47 +0000 tomhat http://www.freedomtrack.no/?p=1137 Hvert år arrangeres det en Mela i Oslo, en møteplass for all den flerkulturen som kan oppdrives i byen. Det er en fargerik og fantastisk opplevelse i ord, toner, dufter og smak – en herlighet i mengder forskjellige vakre mennesker.  Jeg fikk oppleve smakene fra turen igjen i de forskjellige kjøkken rundt om på plassen til rytmer fra indisk musikk (akkurat da) og sus fra sarikledde kvinner som svinset forbi. Og jeg må få med at gutta var ikke mindre pynta..

Det er hundrevis av mennesker som kommer innom utstillingen min, og det er fint med all tilbakemeldingen som kommer.

Egentlig tror jeg skiltingen på bildet under ikke gjelder mine ting, men jeg falt for fristelsen likevel…. måtte ta det.

Geir Johnson kom innom og viste meg en metode på å beregne snittbesøk på slikt og sammen hadde vi tre tellinger og fant et snittb på rundt 200 i timen. Det er til å bli ør av dersom man ganger det hele opp til ca ti timer dag og 28 dager.. Vi forsøkte å telle det hele ned litt på siste måling, men det gikk ikke det heller . Skal telle litt i morgen også.

NRK Sogn og Fjordane var på telefon og det skal sendes noe derfra i morgen tidlig.

Her et et bilde fra plasse tidlig i dag morges.

Og her fotograferes det i alle rettninger i samme kroken..

Nå skal jeg nedover til byen og se om den står der ennå.

Kanskje får jeg tatt noen bilder jeg kan vise her på nettet?

Hmmm, skjeldent tafatt fyr ved tastaturet. Takk, Frank for at jeg får låne leiligheten og roen her.

Fikk god hjelp av venn Rolf Jacobsen med å sette det opp igjen i sikk-sakk på gården til Karl Henrik Lundth, omtrent slik jeg tenker meg det skal stå på rådhusplassen i Oslo. Har vært på synfaring og de aller fleste jeg har møtt er mer enn hjelpsomme. Får reservert plass på restauranten Alfred etter åpningen på søndag. Fine greier.

Det har ført til en nyhetsak på hjemmesiden til Nobelsenteret i dag.

Og det siste jeg gjorde for mørket kom sigende var å sette opp bildene utfor huset her jeg bor slik at de kunne tørkes. Dermed ble det utstilling for naboene også.  Det er fint å bo under små forhold.  Mørket kom sigende, sa jeg det?? Høst snart?

Etc har gjort ferdig de siste bildene og jeg skal forsøke få de med meg i morgen. Og tenke seg til Jan Jönson har sagt ja til å åpne utstillingen.

det regnet en del i Førde og det gjorde at demonteringen gikk noe tyngre enn håpet, men vi viste om problemstillingene. Tre utvider seg i vann. Slegge er tingen.

Så er det å sjekke langtidsvarselet for Oslo og håpe på mindre nedbør. Allerede er det åpnet et arrangement på Facebook der folk med en gang meldte sin tilstedeværelse. Grugleder meg og syns det er skummelt. Men med responsen fra Førde i kroppen tenker jeg dette skal gå bra. Her er en link til “Facebook-eventen”.

Fredrik på ETC som produserer bildene og monterer dem på platene sendte meg en mail med bilder av siste del som er ferdig montert. Slik ser det ut hos ham.

Men det blei 10 bilder ut av det på veggen inne i Førdehuset. Det betyr at det er enda fler mennesker som kommer i kontakt med prosjektet. Det er fint å oppleve tilbakemeldingene og den gode responsen.

Gode mann Øyvind har lovet å hjelpe med å plukke ned det hele på mandag, og jeg sitter her og lurer på hvordan jeg skal få løsnet alle de faste stolpene som nå er full av god gammeldags vestlandsnedbør.  Og det blir ikke brukt sag.

I dag var det også opptok og parade gjennom Førde – et herlig leven. Gutten med Brasilskiltet er med i en gruppe med talenter fra Kap Verde, Brasil og Norge og er nå en del av prosjektet mitt. En fin gjeng som sliter litt med frokostsignalet klokken 8.  Snart er det august..

Og en helt til slutt for Arve sin skyld, helt PC-fri..

Vi får de om litt. Hvertfall åpnet jeg en utstilling i dag, og den var min.

Eller rettere, det var Oddleiv Apneset som åpnet den med gode ord som ga slik god ryggvind bare han kan gi. Og så kom det fler folk og såg på også. De fortsatte å komme langs hele dagen og noen fant meg og ga gode ord som respons. Makan til dag.

Gard, gutungen, kom sammen med mor og overvar det hele sammen med Leifen og søster  Gro med familie. Fine greier med slik stas også, men de ble der ikke lenge, for jeg hadde favnen full av avtaler og snakk før jeg igjen havnet ved bilen og fikk rullet ned studioet mitt. 8-9 nye til prosjektet er i boken og festet til digitale medier.Planen er å få opp noen bilder på veggen inne i Førdehuset som en voksende utstilling av musikerne og deres definisjoner av ordet Frihet.

Her er to fra Mauritaina som hjelper hverandre med skrivingen. Mithu – den fellen går jeg ikke igjen en gang til. Og fransken min….  det hjelper å si jeg ikke virker.

Her er jeg og i dag har jeg og en av de hyggeligste mennesker jeg har møtt siktet og skrudd, løftet og skrudd, flyttet og skrudd, hengt opp og skrudd, banket og stusset negler med kniv – og skrudd. Mannen heter Øyvind Høstaker og har alt for mangen gode kvalifikasjoner til å måtte tilbringe dagen som håndtlanger for meg.

Her er han:

Og som om ikke det var nok. Han og tre kompiser kjørte en gammel Land Rover Defender 70+modell herfra til Sør Afrika og hadde eventyret de fleste av oss drømmer om.  Han er full som en bok og burde kanskje bli en … Blir mye preik og lite gjort med sliike rundt seg.

Du skal ha all mulig takk for hjelpa.

Montrene fra Timber kom opp, og jeg er glad jeg fikk småjuster dem hos min far før vi satte i gang.  Det var litt mer arbeid enn jeg hadde sett for meg, men opp kom de, og jeg tror det skal bli enklere på slettere underlag senere. Oddleiv Apleseth skal åpne det hele i morgen og så er planen å jobbe videre med prosjektet og musikerne på festivalen. Arve Ullebø kommer oppover og sammen skal vi forsøke å lage en utstilling lik den ute i festivallokalene. Spennende.

Her er noen bilder til:

De blei litt små her på slutten der de står alene. – og en liten ting til:

Årets tema på Fotofestivalen Shobi Mela i Bangladesh er “Dream”  - det er vel bare å holde fast ved den..