Velkommen til Freedom Tracks sider

Jeg er Tom Hatlestad. På denne siden har jeg forsøkte å fortelle om en reise og prosjektet Freedom Track etterhvert som det rullet gjennom to verdensdeler og landene fra Norge til Bangladesh. Begrepet frihet var prosjektets kjerne og en Land Rover Defender, en skinnbok og et kamera var mine viktigste verktøy på reisen.

Møtene med menneskene langs ruten munnet ut i en utstilling i Dhaka, Bangladesh og i Kathmandu, Nepal og planen er at resultatene også skal vises i Norge. Det har vært en eventyrlig opplevelse, og kanskje vises det i ordene jeg har forsøkt å få ned på denne reisebloggen?

Les mine siste innlegg...

Opp og ut i verden og finne meg en frisør, rett rundt hjørnet og en god time i stolen. Det er få ting som matcher en slik behandling. Gleder meg allerede til neste gang, som sikkert blir i Iran.

Hente nyvaskede klær og sjekke ut av hotellet. Det lukter sterk såpe i rommet, emn rent ble det.

Finne veien ut av gatemylderet og krysse broen sørom Det Gyldne Horn og fant en friluftsbutikk. Jeg er tom for gass i primusen min og i Tyrkia og østover finnes ikke den typen jeg har. Heia MSR. Måtte finne meg en ny brenner og to gode bokser med gass, så nå skal det bli kaffi. Nå skal halvkiloen fra Java få ben å gå på. Her i landet er det Nescafé som gjelder, den trenger både sukker og melk for å gå ned.

Så bar det over Bosporus stredet og uten Tyrkisk køfribrikke tutet det fælt i bommen da vi passerte med min norske variant. Jeg sjekket i bakspeilet, men det var ingen som kom etter. Neste avgift var manuell og kostet 3 Tyrkiske Lire og bragte oss helt til Izmit, øst for Instanbul.

Vi passerte denne McDonalds-sjappa underveis…

Nå er det kveld og minaretene har sunget natten inn og i morgen skal de synge oss inn i soloppgangen også. Herfra er tanken og finne dette stedet eller stedene hvor det er bygget hele byer under bakken, og noen over bakken, i porøst vulkansk fjell. Noen er mer en 4000 år gamle.

Jeg har kjørt 4800 km til nå og gleder meg faktisk til resten.

Vi kom oss til Bolu, øst for Istanbul og tok sikte videre sør, forbi Ankara og til Kapadokia. Vi rakk det i det mørket kom og minareten hadde sunget solen ned.

Oppi bakkene, på vei ned mot Ankara fikk jeg øye på en syklist, typisk turist, og fikk stoppet bilen og rygget tilbake. Hamza, fra Frankrike, men opprinnelig fra Tunis på vei fra Paris til Tokyo i forbindelse med et prosjekt han gjør. 47 år gammel og prosjektet hadde noe med karate å gjøre. www.human-brother.fr er nettsiden hans.

Ikke nok med det, det kom to syklister til trillende og etter hvert utviklet møte seg til å se ut som en ”Gypsy-Camp” med kaffi og te-koking og praten gikk. Foruten Hamza fra Tunis var det Francisco fra Argentina som haddde fløyet til Barcelona og syklet videre og skulle til Indonesia og noe Sufi greier, før han skulle hjem til mor. Og Stefan fra Sveit som skulle til India og sjekket ut landet der. Tilfeldighetene hadde brakt disse tre sammen langs landeveien og de var nå på vei til Ankara og den iranske ambassaden der for å få seg visum til Iran.

De har altså et treukers opphold i Ankara framfor seg. Det ble utveklslet gaver og tanker og alle tre stillte i prosjektet mitt.

Vi kjørte vider mot sør og fant veien til byen Göreme hvor det finnes masser av hus hvor mennesker bor inne i fjellene, over og under bakken. De eldste husene er datert flere tusen av år tilbake. Fjellet her er vulkansk og så porrøst at de lett kan grave seg huler og ganger derinne. Så setter de inn dører og vinduer. Noen er hoteller, som det vi bodde i og noen er butikker eller bolighus. Ett av hotellene heter selvfølgelig Flintstone hotell.

God mat og kaldt i været. Minareten står like utfor her, så det er ikke vanskelig å komme ut av søvnen. Litt tidlig kanskje, men en fin måte å våkne på. Det er ikke like lett å få kvinner i tale i Tyrkia som det er med menn, men jeg fikk avsluttet morgenøkta med å fotografere to kvinner til prosjektet mitt for en time siden, og nå en Americano på en lokal kafé og internett. 

Det har vært to kjøredager og en overnatting i telt siden sist, og vi er kommet langt øst. Folk kan mindre engelsk og smiler desto bredere. Taxi-sjåføren kjørte med oss i Land Roveren til hotellet og gikk tilbake til bilen sin. Mannen ved nabobordet der vi spiste lunsj insisterte på å kjøpe oss frukt og grønnsaker. Bussjåføren vi har byttet plass med på veien i hele dag kom og ga meg en klem da vi begge fyllte drivstoff på samme sted. Og skal vi ikke ha te…?

Så må jeg legge ved to bilder av Tyrkisk arkitektur, de gule byggene finnes i forskjellige varianter rundt om i hele landet. Hele landet!

Det er fint å kjøre slik gjennom alle disse forskjellige landskapene. Noen av strekkene er uten en sving i 7-8 km og noen steder kommer svingene så tett at rattet går varmt mellom fingrene på meg.
To kjøredager er gått siden vi startet fra Göreme med sine huleboer til her vi nå er, Van, ved innsjøen Van og med sin navnnaboby på vestbreddet Tatvan. Min passasjer Ane fant en by på kartet som heter Batman, Mus kjørte vi gjennom også.

Totalt har jeg kjørt over 6000 km til nå og er ca 10 mil fra grensa til Iran. Jeg har vært her før og ønsker å krysse grensa i dagslys denne gangen. Jeg vet at nedi dalen der et stad skal det finnes en festning hvis port nå befinner seg i St Petersburg fordi Tsaren en gang likte den så godt. Skal finne mer ut om det.

Jeg skriver nedi dalen. Van ligger på 1730 meter og natt til å går overnattet vi på rundt 900 etter å ha passert noen pass på 13 og 1600 meter. I dag derimot har mangel på krefter plaget meg, Ikke mine, for de er der, men bilens. Stedvis taper jeg fart på 5.gir i slakk nedoverbakke. Jeg må kjøre i 4, og noen steder på flatene helt ned i tredje. Og jeg skjønner det ikke og har tidvis gravd meg ned i elendige tanker om mekaniske sammenbrudd, helt på grensen til egne. Vel, jeg gjør ikke det nå lenger. Dette ene bildet er tatt på 2234 meter i det sola går ned og det er ikke manipulert i Photoshop. Og vi bor på 1700 m. Derimellom har vi vandret i hele dag. Klart denne maskinen er både høydesyk og har åndenød. I tillegg til ganske dårlige råvarer som drivstoff.

En “boblebuss” jeg fikk sansen for.  Neste prosjekt??

Jeg mente veien til Van hadde vært høydepunktet og at fra Van var det unnabakke til Iran, – noen ganger må jeg innrømme jeg leser kart på en underlig måte, og lærer visst ikke. Ikke er husken særlig god heller, men jeg minnes å ha fortalt hjemme om en tidligere tur der jeg hadde passerte et pass som lå høyere enn høyeste toppen i Norge, og her kom det. 2730 over havet, og jeg pustet lettet ut da jeg trillet ned igjen. Det var bare så vidt jeg klarte passere to store trailere med stål om bord på veien opp. 2.gears-kjøring. Artig…

Og vi fikk et bilde av slottet jeg snakket om, men vet ikke mer om Tsaren i Russland.

På unnabakke lå det en liten kafé hvor vi stoppet og fikk lunsj, en skikkelig Tyrkisk utkants-truckstop hvor de samme lastebilene dukket opp med smørblide sjåfører som husket jeg hadde tatt bilde av dem på 2730. Mat og Chay og god tur videre fra gutta. Neste gang vi så dem var på grensen i en kø på ca 8 km kun med lastebiler fulle av stål på vei til Iran. Foto-foto skrålte de og det ble et gruppebilde i farta som desverre blei feileksponert. Men køen er her.
Det blei kveld før vi nådde grensen til Iran, og passasjer, Ane, blei geleidet gjennom til fots av hyggelige tollere og jeg måtte trille utenom via flere kontorer. Det blei servert Chay igjen og beklagelser over at det tok så lang tid. Datamaskinen aksepterte ikke måten de skrev Norvege på og telefoner måtte tas. Så ble jeg innskrevet som norsk. Så var det Land Rover, da og Defender til etternavn. Nye telefoner. Jeg vet ikke hvordan de løste det, men jeg håper bildet stemmer med virkeligheten når jeg skal sjekke ut av Iran igjen.

Så var det god tur og Welcome to Iran. Og det har det vært i hele dag også. Jeg har ett bilde til prosjektet og oppdaget at det ikke var så enkelt å få folk med. De tenker det hele er politisk eller kan oppfattes som politisk og vil ikke være med. Hotelleieren som har bodd i USA hjelper det han kan, men de er ikke til å rokke. Avviser vennlig. Utenom det, er det bare smil og velvilje og velkommen og vil du ha Chay og hvor er du fra osv osv – på hvert et hjørne.
Det ble litt kaos i den delen av det gamle markedet hvor vi så flest bevæpna soldater da vi kom. Men for oss bare positivt, og det ble fotografert og vi undret oss nok på begge parter på hva som foregikk og hvorfor. Det var mye telefoner og klokker i omløp og folk sto stort sett med ryggen til der de sto sammen. Helt til vi kom, da var det sirkus.

Og så fikk vi vekslet penger, og lært at drivstoff har fast pris i Iran, ca 3 kr litern, og i morgen triller vi videre nedover, dvs mot sør.

Joda, Syd i hvertfall og veien gikk bare oppover og oppover og i dag er det 24. desember og bilen er parkert noen hundre meter lavere enn forrige gang jeg var på nett, altså rundt 1500 meter og jeg har kjørt snart 100 mil og oppholdt meg i rommet mellom her og litt over 2000. Det har vært noen strevsomme dager med snø og sterk vind og teltet måtte vike plass for overnattinger i hotel. Men det har til gjengjeld gitt meg 4 iranere i prosjektet mitt. Deriblandt en kvinne.

Hadde jeg vært mekaniker kunne jeg sikkert gjort noe med denne bilen i forhold til drivstoffet jeg bruker og høyden jeg befinner meg på. Den ryker svart bak og jeg forsøker innimellom og “kjøre den ut” på tredje og fjerde for å få rensket “halsen” litt. Både min og eksosen til bilen. Det rare er at jeg glemmer det hver natt og så går jeg i kjelleren hver morgen når jeg oppdager at natten ikke har hjulpet på kjøretøyet slik den har med meg. Så vi blir fort gjevnbyrdige igjen, – humørmessig.

Vi har sett et kloster fra ca 600 før vår tidsregning og i dag har vi besøkt det store plassen med moskeen i Esfahan. Passasjeren feirer jul med et måltid mat og en tur i kirken. Jeg sitter her og skriver og skal passe meg vel for å være optimist for i morgen og bilen. Tenker det blir fin tur videre nedover til denne oldtidsbyen.
Det var kort fortalt. I morgen er det Shiraz å se på, og det ligger 200 meter under dette. Hurra. Og PS. Det er ca 15 grader ute.

Shiraz? Hva var det for noe? Jeg sitter noen mil fra grensene til Afghanistan og Pakistan og i morgen skal jeg kjøre på venstre siden av veien.
Men altså, Shiraz.. Persepolis ligger der, like utfor byen, så vi kjørte ikke inn i selve byen. Da jeg sto nedfor trappene opp til selve platået var jeg litt skuffa, hadde sett for meg det hele slik bildene i bøkene viser stedet. Jeg hadde jo akkurat lest på en plate at de hadde huget ut 125 000 flate kvadratmeter utav fjellet.  Man har sånn noenlunde peiling på opp til 125 kvadrat, men 125 000…? Og de viste seg alle sammen da vi kom opp. Bilder kan ikke vise dimensjonene og jeg kan ikke beskrive dem akkurat nå heller. I tillegg var det visst tak oppå det hele og de startet å bygge ca 500 år før vår tidsregning. Altså 2500 år siden. Når var vikingtiden forresten? Og hva gjorde Ola Nordmann ettusenfemhundre år før det igjen? Tror jeg må lese meg opppå mye etter hvert.
Fikk overnatte like ved stedet og trillet til Yazd dagen etter, altså i går, fredag 26. Dette er en av det eldste byene i Iran og best bevarte gamlekvartaler og moskeer. Det blei litt travelt og passasjeren Ane, som nå lå en dag bak den andre Ane i ruten, og ville ikke rekke henne, fant seg et fint sted å bo i nærheten av gamlebyen og jeg trillet videre mot sør og øst.

Nedi der et stykke fant jeg en grusvei bort fra hovedveien og trillet bakom en ås uti ørkenen og fikk meg en rolig og fin natt i bilen. Det er ikke kaldt lenger. Ca 3 grader når solen sto opp kl. 06.30 og temperaturen stiger raskt.
Det blei en kjøredag mot Bam og der dukket plutselig palmer opp i det solen begynte å synke. Jeg fortsatte noen timer og fant et nytt sted uti sanden. Det er uttrolig variert terreng sør i Iran. Det skifter mellom øde rette strekninger uten annet å se på enn stolpene langs veien til fjellformasjoner jeg kun har sett i Atlasfjellen tidligere. Vulkanske eventyr, i Marokko kalte de dem (eller var det vi?) Apefingre.
Når jeg sitter og skriver dette, er himmelen dekket av flere stjerner enn jeg trodde var mulig å se med det blotte øye. Et eventyr og gutta jeg spurte om veien mente jeg skulle være forsiktig heromkring. Det var en del smugling av forskjellige varer som disse nabolandene er kjent for og ikke så kjent for. Vi får se. Jeg har stukket unna kontantene mine, og har kun vekslepenger i lommene. Men hva kan jeg gjøre, om noen kommer og vil ha? Bare ta.

Dagen etter.
Dalbandin er første stopp i Pakistan, foruten grensebyen Taftan der jeg fikk fylt disel og vekslet 50 dollar. For det fikk jeg 45 liter disel. Det er mulig jeg er lurt..? Men det var nok drivstoff til at jeg kom meg hit til Dalbandin. Forbi Yac Mac og Nok Kundi – navn det ikke er til å kimse av. Men de står med latinske bokstaver. Jeg hadde visst en stopp i mellom grensen og her.

Haikeren jeg tok med og som skulle 85 km inn i ørkenen ble satt av etter 125 km. Jeg tok bilder av ham tre ganger og han fikk tre bilder med hjem. I tilegg ville han ha Canonen min, drakk opp vannet mitt og spiste posen med Pistasjenøtter. Og jeg lærer og lærer.
Jeg har sett to skilter med kameler på i Iran, så en levende kamel på planet til en Toyota Pickup, så en død i veikanten sammen med en oppblåst død okse og til slutt fikk jeg øye på fem levende kameler uti ørkenen et sted.
Nå skal jeg spise og finne verdensnettet og se hvordan det går. Blei langt dette, og lite sagt i forhold til det som har skjedd. Kjører slettene og underloge landskaper og hører på musikk fra “Evigheten og en Dag”, en film av greske Angolopolos. Passer på mange vis.

De smuglet disel bl.a. Det var ikke mulig å oppdrive disel i Iran, 200 km fra grensen til Pakistan. Alt kjøres over hit og selges til europeiske priser. Her i byen finnes Afghanere og annet folk. Kanskje får jeg noen til å stille i prosjektet mitt?

Fortsatt God Jul.

Dalbandin en dag til. En liten oppsummering. Jeg fikk gjort avtale om fotografering av folk til prosjektet mitt og fire menn stillte. Dette er helt tydelig et konservativt område av Baluchistan og til nå har jeg sett fire kvinner i svarte burkaer krysse gaten. Jeg har også sett en liten pike stå å speile seg i en av butikkene. (blir som oppramsingene av kameler i går dette…)
Det er altså ikke mulig å få fotografert kvinner i denne delen av Pakistan. I morgen kjører jeg videre til Quetta.

Jeg har fått barbert meg igjen og det er like fin opplevelse hver gang – og morsom. Barbereren var ca 160 høy og alt i lokalet var laget for den størrelsen. Han aksepterte å ta hodet, men at ansiktet ikke skulle ha skjegg, eller i det minste bart, det forsto han ikke. Men jeg fikk servert Chay under seansen.
Så var det ut på gaten og alle skal se den fremmede, og ikke minst – bli sett av den fremmede. Bilen er vasket og fylt med pakistansk disel og gutta på servicestasjonen innviterte til mat.

Bakerne på hjørnet er fotografert (de var alle Afghanere) og de har fått bilder. Det samme med bilvaskerne, og ryktet spredte seg og etter hvert skulle alle fotograferes, og selvfølgelig ha bilder. Blir noen ganger en hårfin balanse mellom bestemte avvisninger og forsøksvis humor.
Jeg hadde håpet på noen afghanere til prosjektet også, men det er vanskelig med språket og få forklart hva jeg ønsker. Det ble fire på hindi og så får jeg søke lykken videre oppover veien mot Quetta og Lahore på vei til India.

En mann og hans bil..

Tom kjørte seg vill i fjellene, og brukte tre dager på å finne de magiske ordene så han kom seg ut igjen.

Nå har han funnet en vei mot Delhi og tar av mot Nepal i morgen.

Han har en ferdigskrevet tekst som bare venter på å komme på nett. Når han finner da..

Går fint med ham, og han skriver som sagt med det samme han kommer på veven.

Jeg har altså ikke vært på nett siden jeg kom inn i Pakistan fra Iran. Det er flere kilometer siden og en drøss med opplevelser. Dilemmaet mitt blir nå å forkorte denne reisen slik at det kan passe å lese et passe langt stykke og få med essensen. Først er det godt nytt år til de som er med meg på reisen. Det ble en fin men noe strevsom reise gjennom ørkenen. Etter Dalbandin snevret veien inn og ble et trangt spor med asfalt. Her sloss vi om plassen og den største vant hver gang. Jeg er middelklasse i dette selskapet. Busser og lastebiler er ren overklasse.
Quetta er en middels stor by i vest og her fulgte jeg rådet til Lonley Planet og sov på et hotell. Alt for dyrt og dobbel pris av det i Dalbandin og ikke så godt. Her valgte jeg, ut fra Lonley Planet igjen, å ta reisen nordom via Loralai til Multan. Ikke lurt det heller, hvis man ikke er off-road fanatiker. Her var det veiarbeide hele veien og kilometerne ble støvfulle og rystende. MEN, på slutten kjørte jeg over et fjellpass på noen tusen meter og fikk en nedstigning jeg bare har drømt om finnes i Tibet og slikt.. bare synd Telenor hadde vært der før meg og tagget hver eneste stein hvit og blå med propellen sin. Skulle trodde de drev et rederi. Makan til aggresiv markedsføring i de fattigste delene av landet. Men det fantes ikke dekning på min telefon og mitt abonement – som er Telenor! Slik var det i hele Pakistan. Ingen dekning, og ikke internett.
Ned fra fjellet og politipost nummer en ringte hovedkvarteret og derfra til grensen til India var det politieskorte hele veien. En overnatting på politistasjon i Multan og så hele veien til grensen. Ca 600 km totalt med eskorte, og jeg mistet tellingen et sted i kaoset, men tror det var ca 15 stk totalt som brukte meg som vekslingspinne i stafetten sin. Inkludert en lang en før fjellpasset. Jeg kom meg så vidt til toalettering og mat.

Møtte en hyggelig norsk-pakistaner som drev en restaurant og var fra Sarpsborg, han spanderte tidenes kyllingmiddag og jeg håper han leser dette og hører min – Takk, Azmat! Og en ting til: Nede fra fjellet lå slettelandet med elven Indus og sommervarmen. One more river crossed.
På grensen til India fikk jeg kanskje en forklaring på eskortene. Det er første måneden i den islamske kalenderen – Muharam-ul-haram – Denne feires på forskjelliv vis av Shia og Sunni muslimer. Noen ganger kan det føre til aggresjon mot utlendinger (utenforstående) og dermed velger myndighetene å beskytte disse. Sier de.
Jeg kom jeg fint over grensen med de høye vaktene som holder sirkus hver dag kl. 15.30. De ble en del morsomheter over min høyde kontra deres. De var alle, både indere og pakistanere spesiellt plukket ut pga høyde. Jeg sa jeg var snitt i Norge..
Rett gjennom Amritsar, jeg liker ikke storbyen, og de begynner å ligne hverandre, og fant veien mot Darmshala der Dalai Lama holder til med sin eksilregjering. Der holdt det også til en del kjøpmenn og busslaster med amerikanere, så jeg dro derfra ganske raskt med med snødekte fjell i bakgrunnen. Himalaya. De kaller det Hills og de ligger på over 1000 meters høyde. Altså per definisjon så er da Norge et Hill-land og ikke fjell-land.
I dag skulle jeg ta meg inn til Simla som er byen der okupantmaktens skjøre engelskmenn søkte tilflukt fra varmen om somrene. De var her og bygget sine fristeder i kjølig Hill-luft. Til nå har jeg trillet 12 000 km og har nesen mot Nepal.
Det var altså i dag, mandag, skrevet i morges. Så vel gikk det ikke. Jeg brukte en time på de første 32 km. Så brukte jeg tre timer på de neste 75, og slik gikk dagen. Totalt fikk jeg med meg 250 km, inkludert noen mil på motorvei mot Dehli. Jeg kjørte meg vill i fjellene og har brukt 3 dager på noen ganske få kilometer. Årsaken kan være så mangt, men når de peker til høyre og sist kjør til venstre, og peker mot venstre og er venstrehendt eller omvendt og sier rett fram, og kartet mitt har engelsk tekst og resten der ute i virkeligheten står på Hindu, så blir det bare tull for denne sogningen her. Og sånn går no dagan, som de sier nordpå. Nå er jeg på slettene igjen og skal forsøke meg på nytt med kart og velvillige indere som viser vei. En mann sa jeg burde spørre tre stk og velge flertallets beslutning. Noen har nemlig stor glede av å sende fremmede på ville veier. I dag passerte jeg forresten Kurukshetra – høres ut som et sted i Trøndelag, men ligger like nord for Dehli. Men noe nett, finner jeg ikke.

Dagen i dag er den syvende i januar, og det kan se ut som om India får sin helt egen blogg som skal dekke hele reisen min i dette landet. Det er hektisk, jeg må innrømme det. Et hektisk land og jeg blir dradd med i tempoet langs veiene og gjennom byene. Det er om å gjøre å komme forbi. Det er en vei, og alle skal ha sin plass her. Mopeder har 30 som fartsgrense, men kjører fortere.

Lastebiler skal holde seg i 40, og jeg tror ikke de går særlig fortere selv om det virker slik når vi kommer hver vår vei og skal dele plassen. Biler kan trille i 80. Veiene er omtrent like brede som i Norge og fullastede traktorer og bøffelkjerrer med sukkerroer, bomull eller annet lett materiale (eller tungt for den del) tar ca 2/3 av veibanen og så kommer alle vi andre i våre respektive retninger og skal passere eller forbi. Jo, så er det det faktum at jeg sitter på venstre siden i bilen og det er venstrekjøring. Jeg skal derfor kjøre forbi på høyre side.. den siden jeg ikke kan se uten å lene meg over i passasjersetet. Da blir det sånn ca 30 km/t i snitt selv om jeg kjører så fort jeg kan og hele dagen. I India har jeg 250 km pr dag som gjennomsnitt.
Det faller noen romantiske foutinntatte tanker ned fra veggene, jeg må innrømme det, og jeg plukker dem ikke opp igjen før jeg har fått meg noe å spise utpå kvelden i seks-tiden. I dag fikk jeg proteiner og ris og Chiabatti, i kveld en tre-eggs omelett med løk og en annen type brød og noen søte kuler til dessert. Men best av alt: Et besøk hos barbereren. Og da ser det hele straks lysere ut.
Jeg har krysset nok en diger elv, samler litt på slike. Jeg har Glomma, Donau, Indus og Ganges så langt på denne turen. Tror det er diger en til lenger øst.
Det er tåke her om morgenen, og det er som å kjøre i tåkecenen fra Fellinis Amacord. Helt fantastisk lys, og farten må ned. Kjøre med lys?? Hørt slikt, og bilene og hva annet som er på veiene dukker brått opp som monstre, hvite kuer, mennesker på sykler eller skyggen av en hund, hva vet jeg? Hunder får gjennomgå her langs veien. De ligger strødd rundt om og ingen bryr seg om å fjerne dem etter at de er overkjørt. Det er bare om å gjøre å ikke drepe dem en gang til. Samme med noen kuer jeg har sett.
Og i går kveld så jeg den største flaggermusen jeg noensinne har sett. Like stille og bevegelige som de små. Kanskje noen har fulgt etter meg fra Romania?
Ambisjonen for i morgen er å nå grensen til Nepal, ca 300 km.
Jeg våkner tidligere og tidligere her i India. Gutta på bensinstasjonen der jeg sov holdt vakt etter nøye instrukser fra sjefen som kommer på jobb 08.30. De plasserte seg like godt bak bilen, ca en meter fra bakdøra og der jeg har hodet mitt på innsiden og fyrte opp bål av rusk og rask og mye av det luktet gummi og plast. Så gikk preiken lystig hele natten. De måtte jo holde seg våkne må vite – på vakt.
Så startet dagen med full musikk kl 06.00 og kosting av plassen så støvet føyk. Generatoren går på diesel på andre siden av plassen og lager et svære bråk, men pumpene skal ha strøm, og musikken skal høres. India høres på alle vis, hele tiden. Kanskje kommer sjefen snart så jeg kan trille videre opp i høyden.
Cyber Cafe sto det på skiltet langs motorveien ved Lucknow. Merker meg navnet. Lucknow.
Så er det veien videre til Faizabad. Håper på god nok linje til å laste opp.

I dag har jeg vært turist de siste timene. Jeg er skjeldent turist, tenker jeg selv, selv om jeg reiser rundt på denne måten og sikkert er turist også. Men jeg har ruslet rundt i byen Pokhara i Napal sammen med en haug med “trekkere” fra vesten i sine shortser, t-skjorter og jeg vet ikke hva slikt hår heter, som ser ut som det ikke er vasket på flere år og tørket i leire. Ja, og så har de jakker det står North Face på, og digre sko.
Jeg skal ikke harselere mer.
Lucknow blei et lite vendepunkt i noe jeg stresset med i India.

Syns jeg brukte lang tid på få kilometer, som om det skulle være noe poeng å komme meg fort av gårde. India her helt klart en egen kjørekultur og det tok meg tiden fram til da omtrent å komme meg på plass i den. Jeg fikk fin flyt og en overnatting til i India før jeg svingte nordover ved Faishabad mot Nepal og grensebyen Belahiya. Har funnet trikset ved overnatting på bensinstasjonene nå. Fotografere sjefen (the Manager, please) og gi ham et bilde fem minutter etter at jeg ankommer. Da har jeg væpnet vakt hele natten.
Det ser ut til at problemet med drivstoff ved grensene er like her som ved Iran/Pakistan-grensen. Det var tilløp til aggresjon ved bensinstasjonene som fremdeles hadde drivstoff. Jeg sneik i køa og fikk meg diesel ved en som hadde det og det ble et svare leven blant busspasasjerene i bussen bak som ikke fikk nok. Noen steder var det tett med motorsykler og andre steder sto traktorer i kø.
Det går fint å krysse grensene, pengevekslerne er litt stress, og de som skal hjelpe deg, uansett om du trenger hjelp eller ikke. De peker og ordner med gudene vet hva.. Jeg forsøker med høflig avvisning som gjentas nok ganger før det smeller… noen ganger kunne jeg sikkert vært mer ydmyk, eller tålmodig.
Nepal ble kjølig luft, smil og mange flere engelske gloser enn i nabolandet. Luften er renere og himmelen høyere. Like utfor her er det en topp som skraper i skyene over 7000 meter oppi der. Solen gikk ned og det hele var som en kulisse i en film/teater.
Turistkontoret i grensebyen Belahiya hadde kart og fortalte det fantes to veien til Pkohara, en kort gjennom fjellene og en lang vei rundt på flatlandet. De sa ingenting om forfatningen, kun antall kilometer. Ca 130. Jeg valgte korteste rute og fjellene (Hills). Og nok en gang ble jeg varm i hendene pga. alle svingene. Det suste i dekkene og motoren trillet fint i tredje mellom 20 og 50 km, en gang hadde jeg 60 og måtte gire til fjerde.

Dette gjorde jo at jeg måtte sove langs veien et sted og stoppet før solnedgang og fullmånen hadde vist seg. I en sving lå det noen hus hvor 7 familier bodde og drev til sammen fem kaféer. Jeg stoppet på den første og fikk et av mange gode måltider på turen. Jeg drikker vann fra flaske, men til nå har jeg spist som de lokale.

Deilig frokost, ikke kjøtt og livreima er flyttet inn flere hakk. Jeg tok bilder av ungene og gutungen var ivrig på engelsk og ble tolken etter hvert. Forskjellen på dem og meg ble til mye humor etter hvert, og mor i huset har skrevet i boken min og blitt fotografert. Der, langs veien sov jeg og sov nok bedre enn på lenge med lyden av rennende vann fra fjellene og i god kjølig luft.
Så svingte det videre forbi trafikkulykker, geiter, kvinner som vasket seg og ungene. Lørdag, må vite Laugardag her som i Norge. Jeg har aldri sett så mange kvinner soltørke håret langs veien noen steder. Det er forskjell på denne friheten folk rundt om har, og hvordan de bruker den.
I morgen skal jeg forsøke å kjøre til Kathmandu, men, jeg fikk vite det var svingete vei dit også. Det betyr at 200 km fort kan bli to dager igjen, og før Bangladesh nok en gang India. Men nå er jeg forberedt, men jeg sier som Rolf Jacobsen: Jeg trivs med fjell…