Velkommen til Freedom Tracks sider
Jeg er Tom Hatlestad. På denne siden har jeg forsøkte å fortelle om en reise og prosjektet Freedom Track etterhvert som det rullet gjennom to verdensdeler og landene fra Norge til Bangladesh. Begrepet frihet var prosjektets kjerne og en Land Rover Defender, en skinnbok og et kamera var mine viktigste verktøy på reisen.
Møtene med menneskene langs ruten munnet ut i en utstilling i Dhaka, Bangladesh og i Kathmandu, Nepal og planen er at resultatene også skal vises i Norge. Det har vært en eventyrlig opplevelse, og kanskje vises det i ordene jeg har forsøkt å få ned på denne reisebloggen?
Les mine siste innlegg...
Jul
16
2010
Det var underlig å plukke ned det hele i Førde. Øyvind hjalp meg igjen og dro blod på en av platene. Aluminium er skarpt i kantene. Til alt overmål stillte han med sin definisjon av Frihet for meg og jeg fikk tatt et godt bilde av ham. En eksponering. Noen ganger er det bare slik. Noen treffer og sitter på plass ved første forsøk. Øyvind er en slik fyr som nå er i Montenegro og gjør nytte for seg der.
det regnet en del i Førde og det gjorde at demonteringen gikk noe tyngre enn håpet, men vi viste om problemstillingene. Tre utvider seg i vann. Slegge er tingen.
Så er det å sjekke langtidsvarselet for Oslo og håpe på mindre nedbør. Allerede er det åpnet et arrangement på Facebook der folk med en gang meldte sin tilstedeværelse. Grugleder meg og syns det er skummelt. Men med responsen fra Førde i kroppen tenker jeg dette skal gå bra. Her er en link til “Facebook-eventen”.
Fredrik på ETC som produserer bildene og monterer dem på platene sendte meg en mail med bilder av siste del som er ferdig montert. Slik ser det ut hos ham.
Comments Off
Jul
28
2010
Godt og vel tilbake fra vest med bilder i bilen og utstilingsstativer på tilhengern var det tid til tørking av det hele. Trestativene var vanskelige å få fra hverandre i førde, men etter ei god uke hadde de gått ned et par nummer i linningen og kunne monteres på ntt.
Fikk god hjelp av venn Rolf Jacobsen med å sette det opp igjen i sikk-sakk på gården til Karl Henrik Lundth, omtrent slik jeg tenker meg det skal stå på rådhusplassen i Oslo. Har vært på synfaring og de aller fleste jeg har møtt er mer enn hjelpsomme. Får reservert plass på restauranten Alfred etter åpningen på søndag. Fine greier.
Det har ført til en nyhetsak på hjemmesiden til Nobelsenteret i dag.
Og det siste jeg gjorde for mørket kom sigende var å sette opp bildene utfor huset her jeg bor slik at de kunne tørkes. Dermed ble det utstilling for naboene også. Det er fint å bo under små forhold. Mørket kom sigende, sa jeg det?? Høst snart?
Etc har gjort ferdig de siste bildene og jeg skal forsøke få de med meg i morgen. Og tenke seg til Jan Jönson har sagt ja til å åpne utstillingen.
Comments Off
Aug
2
2010
Det står nå en utstilling på Rådhusplassen i Oslo, og i dag er dagen etter at den ble satt opp og åpnet. Jeg har sovet en natt og sitter her og kjenner meg ganske tom for ord. Mobilen er full av gode meldinger. Og takk til alle som kom og alle som kommenterte på gode ting. Geir J. mente det var over 500 innom. Og Nobel fredsenter har lagt det ut på sidene sine..
Nå skal jeg nedover til byen og se om den står der ennå.
Kanskje får jeg tatt noen bilder jeg kan vise her på nettet?
Hmmm, skjeldent tafatt fyr ved tastaturet. Takk, Frank for at jeg får låne leiligheten og roen her.
Comments Off
Aug
2
2010
Jeg skal ikke si jeg har så mye mer å si om dette ennå. Dagen har gått med til å sitte og ta inn besøket, folkene som har strømmet innom og vandret rolig. Sett på diskusjonenene, svart på spørsmålene som kom når folkene oppdaget at det var jeg som eigde bilen som sto der og gledet meg over hvordan skrittlengden gikk ned og tuslingen intok Rådhusplassen. Det har vært fint.
Geir Johnson kom innom og viste meg en metode på å beregne snittbesøk på slikt og sammen hadde vi tre tellinger og fant et snittb på rundt 200 i timen. Det er til å bli ør av dersom man ganger det hele opp til ca ti timer dag og 28 dager.. Vi forsøkte å telle det hele ned litt på siste måling, men det gikk ikke det heller . Skal telle litt i morgen også.
NRK Sogn og Fjordane var på telefon og det skal sendes noe derfra i morgen tidlig.
Her et et bilde fra plasse tidlig i dag morges.
Og her fotograferes det i alle rettninger i samme kroken..
Comments Off
Aug
4
2010
Det er fremdeles en uforståelig mengde mennesker som stopper på veien til og fra dit de skal og bruker tid på dette som står her.
Comments Off
Aug
6
2010
Hvert år arrangeres det en Mela i Oslo, en møteplass for all den flerkulturen som kan oppdrives i byen. Det er en fargerik og fantastisk opplevelse i ord, toner, dufter og smak – en herlighet i mengder forskjellige vakre mennesker. Jeg fikk oppleve smakene fra turen igjen i de forskjellige kjøkken rundt om på plassen til rytmer fra indisk musikk (akkurat da) og sus fra sarikledde kvinner som svinset forbi. Og jeg må få med at gutta var ikke mindre pynta..
Det er hundrevis av mennesker som kommer innom utstillingen min, og det er fint med all tilbakemeldingen som kommer.
Egentlig tror jeg skiltingen på bildet under ikke gjelder mine ting, men jeg falt for fristelsen likevel…. måtte ta det.
Comments Off
Sep
5
2010
Så gikk det fort fire uker, men ikke mens jeg sto i det. Etterpå. Stillheten i uka etterpå og følelsen av hvor kort fire uker er. Fire måneder også. Jeg husker noe av det samme etter at jeg kom tilbake fra turen i april 09. Hvor lenge jeg hadde vært borte, men så fort som det gikk, etterpå.
Underlige paradoksen i opplevelsen av tid. Om den kommer eller går. Jeg liker å tenke at den kommer, men noen ganger merkes det tydelig at den går.
Jeg har i den siste uken måtte la musikken fylle rommet rundt meg og latt den fylle denne underlige følelsen i rommet inni meg. Bob Dylands markante driv i de siste skivene – en reise og historiefortelling. Hører på Van “the man” Morrison sine historier og tilbakeblikk som noen ganger blir som mantra. Slik jeg opplever det, fyller han rommene slik Dyland også gjør det. Det tidløse, gir flyktige øyeblikk bestandighet, og Tom Waits som jeg til stadighet lener meg til, enten det gjelder politikk eller mennesklig forståelse.
Jeg husker gitarsoloer i ungdommen som øyeblikk jeg ønsket aldri skulle stoppe, en slags lykke og rus (uten å være rusa av noe annet) som kunne ta meg inn i evigheten om den ville. 30 sekunders evighet, 60 … 180.. mer? Og så kom knitringen på LP-skiva og hentet meg tilbake. Slik har jeg det fremdeles når Keith Jarrett gjentar Kölnkonserten eller konsertene fra Japan på CD-spilleren. Eller musikken til Eleni Karaindrou fra Angelopoulos filmer fyller bilen eller rommet – Eterity and a day – tidens paradoks.
Fire uker musikk og en uke underlig knitrende stillhet.
Takk og takk for all verdens tilbakemeldinger, nå har jeg forsøkt å legge ut bilder fra de fire ukene i “galleriet”, men hadde ikke tilgang, så jeg legger ved bilde av beste hjelperen, gutungen – Gard, han var så trøtt han husker ikke at han kom hjem den kvelden.
Gutungen skrur og demonterer i regnværet siste kvelden.
Sliten hjelper før vi tusler og kjøper sjokoladekookies for turen hjem.
Comments Off
